Hvorfor EU er viktig for freden

Fredsperpektivet i EU er først og fremst at man gjennom integrasjon har bygd opp et system der territoriale krav mellom stater er løst. Samtidig er risikoen for at disse kravene skal dukke opp igjen fjernet. Mange spør: Kan Nobelprisen bidra til å styrke EUs rolle som demokratisk drivkraft? Sannsynligvis ikke. Nobelkomiteen viser imidlertid gjennom årets fredspristildeling at også Norge bidrar til å minne europeere om hva som står på spill dersom de siste 60 årenes byggverk skulle rakne.

Dagens utfordringer er store. En valutaunion uten en tilsvarende sterk, statlig sentralmakt er kanskje dømt til å svikte til slutt. Den enkleste løsningen er å påstå at det som ikke naturlig hører sammen, nå glir fra hverandre. Enkeltpersoner som resonnerer på denne måten glemmer den overordnede fellesinteressen av at samarbeidet lykkes landene i mellom. De greske og spanske problemene vil forbli krevende utfordringer uavhengig av om landene trer ut av eurosonen eller ikke. Arbeidsmarked, effektivitet, skatteinnkreving og banksektor skal harmoniseres og samkjøres. Om dette kan gjennomføres uten omfattende institusjonsbygging i retning av en mer føderalistisk union, kan diskuteres. Det avhenger i stor grad av hvilke virkninger som følger av de tiltak som er satt igang for å stabilisere situasjonen.

Samtidig viser hele EUs historie at det nettopp er dyptgripende kriser som løfter samarbeidsrelasjonene og fører landene videre. Spørsmålet er om utfallet av dagens situasjon kulminerer i en tettere politisk integrasjon, ikke mindre. Det er ikke mulig å ønske seg tilbake til en fortid som en gang var. Har man først tilberedt en god kopp 'latte' kan man ikke ta melken ut av kaffen igjen. Euroens framtid er så tett sammenvevd i EUs framtid, at det nå er hele fredsprosjektets skjebne som står på spill.

Brussel har mistet draget, hevdes det og man betviler om Nobelprisen styrker EU i kampen mot antidemokratiske tendenser i Ungarn og Romania. Svakheten ved slike resonnementer er at de mangler tilstrekkelig innsikt i hvordan EU-systemet fungerer. Avvik fra rettsstatlige prinsipper eller gjennomføring av lover som strider mot menneskerettighetene i EU-grunnloven foretatt av enkeltstater, slår tilbake på disse statene selv. Risikoen for at EUs harmonisering av lover ikke fungerer i forhold til autoritære tendenser i enkelte medlemsland vil trolig bli en av unionens viktigste utfordringer de nærmeste årene. Terskelen for sivilisasjonssammenbrudd og diktatur er vesentlig høyere enn noen gang i Europas historie. De økonomiske krisetiltakene internasjonalt er likeledes til stede på en kvalitativt annen måte enn i mellomkrigstiden. Det er slike underliggende stabilitetsfunksjoner årets fredspris dreier seg om.

Gjennombrudd for kurderspørsmål i Stortinget

Stortinget diskuterte i formiddag folkemord i tilknytning til utbredelse av masseødeleggelsesvåpen. Debatten fant sted på grunnlag av en interpellasjon fra SVs Akhtar Chaudhry. Ved å vise til rettsprosesser i Nederland og Irak hadde utenriksminister Espen Barth-Eide ingen problemer med å betegne overgrepene på kurdere i Irak som folkemord. Flere representanter for opposisjonen hadde poengterte innlegg, som bl a  Morten Høglund fra FrP. Mest overraskende var Høyres Peter Skovholt Gitmark som viste innsiktsfull forståelse i kurdernes historie og situasjon. Dagens interpellasjon setter døren på gløtt for videre gjennomdrøftning av kurderspørsmål innenfor det politiske miljø. 

Brobygging framfor hat og konfrontasjon

Nylig gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort tidligere. Jeg åpnet et seminar i Oslo om kvinners rettigheter i islam. Arrangementet var et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Folkehjelp og Det norske råd for kurdernes rettigheter - RKR. Innlederne var imamer og akademiske islamkjennere fra Kurdistan. Godt oppmøte og engasjert debatt fra publikum, som også omfattet kurdiske livssynsminoriteter, sekulære kurdiske kvinner og norske humanetikere som Lars Gule. -Hvorfor gjorde jeg dette? Fordi jeg tror brobygging er en bedre måte å anvende ytringsfrihet på, framfor å uttrykke agressive holdninger mot vanlige medmennesker i møte med noe man er kritisk til. Syrisk-kurdiske mullah Muhammed til venstre på fotoet.

Når folket beskyttes mot seg selv

Enkelte vedtak i Stortinget er mer underholdende enn andre. Den symbolske EU-kampen knyttet til hvordan grunnloven stiller seg til et eventuelt ja ved en fremtidig norsk folkeavstemning om EU-medlemskap er ikke utelukkende fornøyelig. Den er et politisk rituale. Tirsdag 7. februar ble nok en gang dette spektakulære slag utkjempet på Løvebakken. Resultatet ble at de gjeldende desimaler fortsetter å være gjeldende. I tilknytning til Norges første søknad om medlemskap i EEC i 1962, ble suverenitetshensynet i § 93 innskjerpet fra det opprinnelige kravet om 2/3's flertall til dagens 3/4's flertall. Paragrafen har deretter vært en del av det politiske spill mellom Ja-siden og Nei-siden. I politisk forstand har § 93 hittil aldri kommet til anvendelse. Dens konstitusjonelle funksjon innebærer rent faktisk at det skal mindre til for å fjerne samtlige individuelle, borgerlige rettigheter i Grunnloven, gjennom ordinær grunnlovsendring, enn det angivelig er å melde Norge inn i EU. Ordlyden ble justert på nytt i 2006 uten at desimalprosenten ble endret. Beskyttelsesmekanismen i grunnloven er så fokusert på suverenitet at den overgår beskyttelsen av borgernes individuelle rettigheter. Man forledes til å tro at EU med dette er verre enn diktaturer.

Har § 93 overhodet noen praktisk betydning for norsk politikk? Svaret er: Sannsynligvis ikke. Det er unektelig makta som rår. I historisk forstand er det bare partiet Høyre som har hatt et reelt forhold til den liberale teorien om rettsbundet politikk. Konstitusjonalismen var i sin tid et snedig forsøk på å holde liv i embedsmannsstaten i forkant av parlamentarismens triumf i 1884. Som kjent tapte Høyre slaget, noe de færreste beklager. Det opprinnelige liberale lovstyret i Norge har i ettertid ligget stein dødt, selv om det er uenighet om hvilke politiske føringer som fortsatt eksisterer. Mest kjent i denne sammenheng er diskusjonene mellom historiker Jens Arup Seip og Francis Sejersted i spørsmålet om det urgamle styresettet fortsatt representerer et slags "usynlig overhus" i norsk politikk. Disse debattene ble etterhvert gjengangere, både i det offentlige ordskiftet så vel som i den juridiske pensumslitteraturen.

Den realpolitiske analytikeren Jens Arup Seip vant striden, om enn med tidvis imponerende motstand fra sin rettsteoretiske motpart. Uten Sejersteds deltakelse ville det ikke blitt noen interessant debatt. Som kjent har Norge siden parlamentarismens gjennombrudd vært styrt av regjeringer utgått av og konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget. Grunnloven har liten praktisk betydning for utøvende politikk. Det er bare når spørsmålet om norsk EU-medlemskap dukker opp at mumien på nytt begynner å røre på seg.

Hvilken betydning § 93 har for framtiden vil vi først få vite dersom folket i en framtidig EU-folkeavstemning skulle si ja til medlemskap. Først da får vite om levningen evner i bite fra seg. Sannsynligvis gjør den ikke det, av flere grunner. Den viktigste årsaken er at vi i Norge har en rettsrealistisk praksis, hvilket betyr at Høyesterett, etter all sannsynlighet, vil skjele til den omkringliggende politiske situasjonen forut for den endelige kjennelse.

Faktum er at ingen har tapt og ingen har vunnet gjennom den siste voteringen i saken. Norsk politisk kultur ville kanskje vært best tjent med at endringsforslaget ble vedtatt. Dette ville skapt mer entydige spilleregler, noe som ville begrenset spektakulære grunnlovsfortolkninger på et senere tidspunkt. Da ville paragrafen i større grad ha signalisert at den som vinner folkeviljen, også vinner politikken. Gjeldende ordning signaliserer imidlertid tvetydighet: Taper Nei-siden folkeviljen, skal den angivelig, gjennom politisering av § 93, likevel vinne politikken. Større sprik mellom mål og midler i norsk samfunnsdebatt lar seg vanskelig påvise.

Det å konkludere med at det ikke blir lettere å melde Norge inn i EU er korrekt, men resonnementet overser viktige aspekter ved saken. Ingen motstandere av norsk EU-medlemsskap bør ta det for gitt at § 93 vil kunne utnyttes politisk i deres favør, dersom Nei-siden hypotetisk sett taper en folkeavstemning om EU en gang i framtiden. Det som er sikkert er at det ville gavne Nei-folkets selvbilde - som talspersoner for grasrota, distriktene og som bærere av de rent folkelige hensyn i politikken, dersom man i denne saken hadde valgt å handle i samsvar med det norske samfunnets demokratiske fellesverdier.

Det nedstemte forslaget om å endre § 93 tilbake til den opprinnelige sperren på 2/3, viser vilje til å utvikle et mer forutsigbart regelverk med tanke på en fremtidig folkeavstemning. Gråsonene ville bli færre. Forutsigbarheten ville øke. Konsensus om de framtidige spillereglene i denne sammenheng ville på mange måter være en fordel. Skapes det større ryddighet mellom partene på dette området, åpnes det for en situasjon der ulike synspunkter i Europapolitikken kan brynes mot hverandre på en mindre rigid måte enn hittil.

Stortinget har på nytt valgt å blokkere for et slikt forlik. Nordmenn må fortsatt leve med en situasjon der et mindretall av våre parlamentarikere i dette spørsmål anser det nødvendig at folket må beskyttes mot seg selv.

Tyrkia må erkjenne egen historie

Fra tid til annen fattes det usedvanlige vedtak i vestlige parlamenter. Enkelte av disse tar stilling til overgrepene mot kristne armenere under første verdenskrig. Land som USA, Canada, Italia, Polen, Sveits, Sverige og Frankrike har alle tatt stilling til hendelser som kjennetegnes av omfattende etnisk rensing. De brutale hendelsene fant sted i området mellom dagens Tyrkia og Syria i det daværende ottomanske imperiet. Frankrike har spilt en fremtredende rolle i disse markeringene, der parlamentet i Paris har fattet vedtak om folkemordet tre ganger; i 2001, 2006 og senest i 2011/12.

I årene 1915-1916 utryddet det ottomanske imperiet stort sett hele sin kristne armenske befolkning. Mellom en og to millioner armenere ble deportert fra landområdene i det som nå er det østlige Tyrkia. Deportasjonene til syriske ørkenområder, hvor stort sett alle døde, var det 20. århundres første folkemord. Hendelsen utgjorde en etnisk og religiøs rensing som skulle sikre at landet ble fritt for fremmedelementer. Beretningen om disse grusomhetene, setter sine spor helt fram til i dag. Det finnes ikke én enkelt årsak til folkemordet på armenerne, men flere ulike forklaringer. En av dem er at nasjonalistiske, tyrkiske politikere ønsket seg et etnisk og kulturelt enhetlig land. Deres visjon var et land med kun ett språk, tyrkisk, og kun én religion, islam. På bakgrunn av at de hadde en annen religion, språk og kultur ble armenerne ansett som en trussel som måtte elimineres. I tillegg ble også andre kristne minoriteter, som assyrere og grekere, utsatt for forfølgelse og massedrap.

Tyrkia benekter fortsatt, at det var et folkemord som fant sted, til tross for at både FNs Menneskerettighets- kommisjon og Europaparlamentet har fastslått at de historiske kjensgjerninger er entydige. Benektelsen av dette folkemordet bidro over lang tid til å forhindre Tyrkias opptagelse i EU. Tilintetgjørelsen av
hundretusentalls armenere fant sted ved tvangsdeportering på etnisk grunnlag. Hendelsen innledet en ny tidsalder der ekstremt nasjonalistiske bevegelser i stigende grad brukte organisert massedrap som politisk strategi. En avgjørende forutsetning for å kunne bruke betegnelsen folkemord om slike overgrep er at det foreligger et bevisst forsøk på å utrydde en hel folkegruppe. Internasjonale kommisjoner hevder at dette var tilfelle. Tyrkia benekter. Dette er stridens kjerne.

Selve forfølgelsen og overgrepene på i overkant av 1.5 million armenere var av særdeles bestialsk karakter. Hendelsene er en veldokumentert historisk kjensgjerning. Mange vestlige historikere bruker betegnelsen folkemord om tyrkernes massedrap på hundretusener av armenere i 1915. Andre fagfolk velger i stedet å bruke begrepet 'forbrytelse mot menneskeheten'. Det avgjørende er i hvilken grad vestlig historieskrivning egentlig trenger noe korrektiv i denne sammenheng. Striden er ikke noen reell faghistorisk konflikt, selv om enkelte avventer en mulig kjennelse fra den tyrkisk/armenske historiekommisjonen i påvente av nye funn. Det ventes trolig forgjeves. De dokumenterbare forhold foreligger og har foreligget siden 1920-årene. Striden handler først og fremst om politikk. I tillegg handler den om viljen til å utøve et nødvendig internasjonalt press overfor myndighetene i Ankara. Det er på denne bakgrunn vi bør forstå de usedvanlige lovvedtakene i vestlige parlamenter.

Det hevdes fra tid til annen at det moderne Tyrkia egentlig ikke har noe med overgrepene å gjøre. Følgelig handler landet lite rasjonelt i denne sammenheng, hvilket man finner beklagelig. Hvorfor skape unødig strid om seg selv, når det hadde vært så mye lettere å ta avstand fra et folkemord som tross alt ble begått under det forutgående Osmanske riket? Denne type forklaringer mangler både perspektiv og presisjon. Den kjente britiske journalisten fra ’The Independent’ Robert Fisk har ved en rekke anledninger påvist at det motsatte er tilfelle. Den ungtyrkiske bevegelsen, som etter hvert ble ekstremnasjonalistisk, planla og gjennomførte etnisk rensning gjennom tvangsforflytninger av armenere. Etter at verdenskrigen var over, raknet det gamle imperiet. Ungtyrkere inngikk deretter som en sentral støttespiller i den nye Atatürk-staten. Bindeleddet mellom overgriperne og den moderne tyrkiske staten ble beseglet. Noe rettsoppgjør har aldri funnet sted.

I Tyrkia er det slik at dersom kritiske journalister, historikere eller forleggere omtaler overgrepene på armenerne som folkemord, risikerer man å bli stilt for retten for å ha begått ’forbrytelse mot tyrkiskheten'. Så farlig kan det være å reise frie ytringer i dette landet. Det svares med rettslig tiltale fra statens side i spørsmål der man ellers i Europa ville ha konfrontert kritiske røster gjennom en åpen, demokratisk diskusjon knyttet til historiske fakta. Dersom tyrkiske myndigheter hadde sittet med utvetydige empiriske dokumentasjoner på hånden, ville deres handlinger trolig vært annerledes.
I stedet blir et rent historisk og humanitært anliggende gjenstand for ideologisk konstruksjon.

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober 2011 fengslet som resultat av sitt engasjement for å bryte slike politiske tabuer i hjemlandet. Hendelsen er bare toppen av isfjellet. Lignende arrestasjoner har pågått i årtier. Styrken ved en åpen samfunnsdebatt, der meninger brytes mot meninger, er at en slik kultur evner å korrigere tvilsomme slutninger, feil, konspirasjoner, fordreininger og fortielser. En slik kultur er fullstendig fraværende i Tyrkia. På denne bakgrunn er det langt fra påfallende at landet reagerer slik det gjør, hver gang temaet om armenerne og folkemord bringes på bane. Reaksjonene er de samme, selv om virkemidlene varierer. Denne type holdninger fra det tyrkiske samfunnets side gjør seg gjeldende også i forhold til landets store kurdiske minoritetsbefolkning. Spørsmålet om kurdernes rettigheter forblir uløst. I begge tilfeller viser Tyrkia manglende respekt for ytringsfrihet og preges av kollektiv fortielse. Faktum er at et samfunn som har rent mel i posen aldri behøver å frykte det frie ord, men har alt å vinne gjennom å respektere det.

Erdogans reformer mangler troverdighet

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober i fjor fengslet og anklaget for å ha tilknytning til terrorisme. På bagrunn av kildene til ytringsfrihetsorganisasjonen PEN International har Zarakolu ikke gjort annet enn å bruke sitt engasjement for ytringsfrihet i sitt iherdige arbeide for å bryte politiske tabuer i hjemlandet. Disse tabuene er knyttet til Tyrkias konsekvente uvilje mot å forholde seg til overgrep på minoritetene blant egne samfunnsborgere. Ragip Zarakolu har mer eller mindre permanent utfordret de varierende grenser for ytringsfrihet i sitt hjemland, fra han første gang ble fengslet i 1971, mistenkt for å pleie «hemmelig kontakt med Amnesty International». Denne gangen er han tatt, for angivelig å ha forbindelser med kurdiske separatister. Det finnes ikke bevis for annet enn at han har deltatt i helt lovlig politisk virksomhet. «Bevismaterialet», bøker og avisartikler beslaglagt i hans hjem, er alminnelig offentlig tilgjengelige papirer.

Tyrkias evne til å føre en åpen diskusjon om løsninger på kurderproblemet, om etniske minoriteters rettigheter såvel som omfattende overgrep mot armenske kristne tidligere i historien, er ikke imponerende. Dette til tross for de mange relativt lovende offisielle proklamasjoner da det regjerende AK-partiet kom til makten i Tyrkia for snart 10 år siden. Talspersoner for det internasjonale menneskerettighetsmiljøet frykter tvert i mot omfattende tilbakeslag for politiske reformer. Katherine Holle, amerikansk aktivist og fotograf og som er gift med Ragip Zarakolu, gir følgende bilde på menneskerettighets- situasjonen i dagens Tyrkia: «I 2002 var dagens statsminister Erdogan under politisk tiltale i landet, anklaget for brudd på Tyrkias sekulære prinsipper. Den gang stod Zarakolu i fremste rekke i forsvaret for Erdogans rett til ytringsfrihet. Etter parlamentsvalget i 2002 seiret Erdogans parti og rettsapparatet frikjente ham for anklagene i månedene som fulgte. I dagens Tyrkia har den nåværende statsministeren gitt svar på den tidligere solidaritetshandlingen fra den tyrkiske forleggerens side, ved å fengsle ham.»

Ragip Zarakolus situasjon er selve lakmustesten på hvor landet befinner seg i forhold til grunnleggende verdier som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Zarakolus' skjebne er bare toppen av isfjellet. Det kan dokumenteres at Tyrkia, sammen med Kina, havner øverst på statistikken internasjonalt når det gjelder arrestasjon og fengsling av forfattere, forleggere og journalister. Disse enkeltindividene fengsles ikke fordi de er forfattere eller fordi de tilhører en bestemt etnisitet. Personene arresteres utelukkende fordi de bruker ytringsfriheten til å fremme samfunnsperspektiver som faller det tyrkiske statsapparatet tungt for brystet. De som hevder at kemalismen er politisk død tar trolig feil. Tvert i mot har denne ideologiens repressive funksjoner, med opphav i Atatürks 'deep state', overlevd de fleste reformforsøk hittil. Det er først og fremst på fasaden at landet oppfattes som mindre brutalt enn tidligere.

Tyrkia har uten tvil gjennomlevd en rekke imponerende endringer i løpet av de senere år. Dette gjelder først og fremst på det økonomiske og- næringspolitiske området. Denne dynamiske utviklingen står i sterk kontrast til arbeidet med å skape en ny grunnlov. Det er påfallende at representanter for Tyrkias store etniske minoriteter, først og fremst kurderne, til nå ikke er invitert inn i den konstitusjonelle debatten, hvilket er beklagelig.

Det er langt fra usannsynlig at Tyrkia de nærmeste årene på en eller annen måte vil tvinges til å foreta et oppbrudd med deler av sin historiske fortid, dersom reformprosessen skal komme ut av dødvannet. Alternativet er tilbakevending til en klassisk autoritær stat. Et avgjørende steg vil være å begynne å implementere rekken av politiske reformer som står i kø for iverksettelse. Spørsmålet er om en slik prosess er mulig å gjennomføre uten å komme i konflikt med den spesielle politiske rollen til landets mektige militærapparat. Få stater i verden har en slik maktfordeling, og samtidig påberoper seg å være et moderne, representativt styresett. Innenfor vestlige demokratier spiller det militæret ingen direkte rolle i det politiske system. Tvert i mot: Et demokrati forutsetter lojalitet fra militærapparatets side overfor de øvrige statsinstitusjonene, ikke omvendt. Uten endringer på dette punkt, vil Tyrkia forbli et demokrati snudd på hodet. Det er dessverre lite som tilsier at den rådende situasjonen vil opphøre uten påtrykk fra det internasjonale samfunn. Først når kurderproblemet diskuteres på alle nivåer i det tyrkiske samfunn og i full åpenhet, blir vi vitne til reformer som på en troverdig måte snur situasjonen til det bedre.