Barach Obama har i løpet av de siste ukene gjort det meget tydelig at grensen mellom Israel og en framtidig palestinsk stat må baseres på realitetene forut for syvdagerskrigen i 1967 i tillegg til en framforhandlet avtale om landbytte. For å sukre den bitre pillen i forhold til Israel har Obama tilsynelatende latt seg presse til å sette foten ned for FNs handlefrihet ved å hevde at en avstemning der aldri vil kunne opprette en palestinsk stat. Nå er ikke nødvendigvis det siste ord sagt, selv om det skal mye til for å svekke supermaktens pro-israelske lobbyister akkurat ved denne korsvei. De færreste vet hva som sies i de små rom der den utenrikspolitiske eliten samles i Washington i månedene og årene framover. Israel ble som kjent i sin tid opprettet ved en FN-avstemning. Så hvorfor gjøre forskjell?
Uviljen mot å bruke FN i denne sammenheng skyldes trolig at Israel da svekker sin mulighet for å bruke okkuperte områder som forhandlingskort i det politiske spill. Ulovlig annekterte områder kan vanskelig være gjenstand for forhandlinger. Tvert i mot vil disse områdene måtte leveres tilbake som grunnlag for en troverdig fred. Palestinernes territorielle rettigheter er folkerettslig forankret gjennom Sikkerhetsrådets resolusjoner. Det er for øvrig også Israels eksistens innenfor rammen av grensene fra 1948. Skal Israel bytte til seg fred for land, må det være legitime territorier som tilbys motparten, og ikke okkupasjonsområdene etter '67.
En troverdig tostatsløsning forutsetter sannsynligvis at de nåværende adskilte palestinske selvstyre- administrasjonene på Gaza og Vestbredden gis en sammenhengende geografisk forbindelseslinje. Et slikt sammenhengende territorium vil være nødvendig for at den nye staten skal overleve, for at den skal utvikle et slagkraftig næringsliv, bygge infrastrukturer og for å sikre nødvendig stabilitet. Hva som må skje innenfor enkelte mindre områder eller soner for å sikre partenes felles interesse av å kontrollere egen stat, må følgelig inngå i framtidige forhandlinger. Som premiss for en palestinsk statsdannelse er det imidlertid lite fruktbart. En bosnisk modell kan være et nyttig redskap når forhandlerne kommer til selve utformingen av den nye palestinske staten. Det kan heller ikke utelukkes at den opprinnelige delingsplanen for Palestina fra slutten 1940-årene får politisk renessanse. Planen ivaretar nettopp hensynet til kontroll av sammenhengende landområder. Den ble som kjent godtatt av Israel, men ikke av palestinerne og den arabiske verden som den gang opplevde utkastet som uttrykk for imperiemakters oppstykking av hjemlandet.
En FN-opprettet palestinsk stat er først og fremst viktig fordi den vil kunne skape presedens for at hensynet til palestinerne for første gang i historien veier tilnærmelsesvis like tungt som hensynet til Israel. Saken er at det internasjonale samfunn aldri har fulgt samme prinsipper eller standarder når det gjelder palestinsk nasjonsbygging slik man i årtier har understøttet tilsvarende jødisk nasjonsbygging. Helt siden britene trakk seg ut av det daværende Palestina-protektoratet i 1947 uten å sikre tilstrekkelig beskyttelse for den opprinnelige palestinske sivilbefolkningen, har området vært kjennetegnet av den sterkestes rett. Det faktum at den arabiske verden umiddelbart intervenerte militært etter opprettelsen av staten Israel i 1948 forandrer lite ved det historiske bildet. Palestinerne og den øvrige arabiske verden tapte slaget, både på kort og lang sikt. Fra deres perspektiv overtok nye koloniale herskere.
De færreste betviler at det var amerikanske maktinteresser som dannet bakteppet for opprettelsen av staten Israel i 1947/48. Sjokkbølger fra Holocaust og FN-vedtak til tross, tyder mye på at USAs globale militære interesser veide tyngst i spørsmålet om den avgjørende skjebne for det daværende Palestina-protektoratet. Økende spenning mellom USA og Sovjetunionen medvirket til at Washington så seg best tjent med en ny israelsk statsdannelse alene framfor en lite oversiktelig situasjon i Midtøsten på terskelen til den kalde krigen. Historisk sett var dette en avgjørelse mellom minsteonder der konsekvensene ved alternative handlingsvalg hadde vært til det verre for verden, ikke til det bedre. Det forelå med andre ord få troverdige alternativer til de handlinger amerikanerne etter hvert satte ut i livet. Derfor er det ikke slik at USA utelukkende har et særskilt ansvar for Israel. Washington har et minst like stort ansvar, om ikke større, for at den opprinnelige befolkningen i regionen - palestinerne, gis oppreisning for sin historiske skjebne. Palestina er på mange måter folket og landet som ble den kalde krigens første offer som følge av geopolitisk maktforskyvning etter andre verdenskrig. USA bør påminnes om, av alle relevante aktører både i Norge og internasjonalt, at tiden er inne for at palestinerne gis reell kompensasjon for påførte lidelser i årtiene som fulgte etter at staten Israel ble etablert.
Det er ikke dermed sagt at amerikanerne i en gitt situasjon ikke skulle evne å gripe øyeblikkets muligheter og stake ut en ny politisk kurs for Midtøsten. Den politiske viljen er imidlertid avhengig av kontekst. I en tid der den kalde krigen for lengst er avgjort og den arabiske verden gjennomlever en politisk frihetsvår uten sidestykke, bør mulighetene på ny være til stede for en mer konsekvent og gjennomgripende revisjon av USAs overordnede utenrikspolitiske interesser. Den hjemlige politiske agenda vil være avgjørende i denne sammenheng. Derfor vil lite kunne skje før tidligst etter presidentvalget i november 2012. President Obama har gjennom den siste tidens utspill bidratt til å senke konfliktterskelen ved å reversere Bush-administrasjonens faktiske anerkjennelse av Israels okkupasjonsgrenser etter 1967. Slikt fortjener honnør, om enn på en lavmælt måte. Barach Obamas utenrikspolitiske status er at han er en middels bra representant for verdens eneste supermakt. Hvis vi virkelig legger godviljen til, har han så langt oppnådd å legge et ørlite, ja nesten usynlig, grunnlag for fred i Midtøsten.
