Seier for Nord-Irlands borgerrettsbevegelse

Ex Beatles-rockeren og fredsaktivisten John Lennon engasjerte seg sterkt mot britisk voldsbruk i Nord-Irland. Få måneder før han ville fylt 70 år fikk han, fra Downing Street No 10, sitt: "Gimme some through". Dermed har Lennon blitt seierherre.

Etter å ha blitt stemplet som terrorister eller medløpere for terrorister har den republikanske borgerrettsbevegelsen og det katolske 'Socialdemocratic and Labour Party' i Nord-Irland fått full oppreisning for det som i årtier var britisk politikk i konflikten. I Norge inntok de fleste innenfor det politiske miljø, så vel som norske medier generelt, en uverdig og fordreid beskrivelse av konflikten mellom lojalister og republikanene i Nord-Irland. Den britiske statsmakten og dens definerte interesser seiret. Grasrotrøster båret fram av uredde kvinner og menn fra ulike deler av det sivile samfunn i Nord-Irland tapte sin sak blant norske kommentartorer, opinionsdannere og annet fintfolk.

Først i 1990, under ledelse av Bjørn Cato Funnemark, ble det lagt frem en kritisk menneskerettighetsrapport av Den norske Helsingforskomite. I norske medier var det stort sett bare SV-avisen Ny Tid, med Jan Håkon Teigene som redaktør, som forholdt seg til rapporten. Dokumentet var på mange måter den første samlede menneskerettighetskritikk overhodet rettet mot et vestlig land. Helsingforskomiteen bidro til å rive "det mentale jernteppet"; den bekvemme forestillingen om at ingen vestlig stat undertrykte menneskerettighetene. I øvrige norske aviser var tausheten unison. Slik sedvanen var. Det meste som ikke var enøyd, pro-britisk var IRA-inspirert propaganda. Og dermed terrorisme. Få nyanser. Ingen mellomposisjoner. Enda færre gråtoner. Men veldig mange skråsikre punktum.

Nordmenns forhold til Storbritannia og norske journalisters konsekvente fordreide fremstilling av konflikten i Nord-Irland bør kunne inspirere flere enn Harald Eia til en ny sesong av programmet Hjernevask. En større svertekampanje enn det som ble rettet mot den nord-irske borgerrettsbevegelsen skal man lete lenge etter. Bortsett fra i Øst-Europa selvfølgelig. Der eksisterte svertekampanjer mot dissidenter 24 timer i døgnet - 7 dager i uken. Året rundt.

I stedet for å angripe samfunnsvitenskapenes kjønnsforskning kan det med fordel rettes kritisk blikk mot nordmenns forståelse av konflikten i Nord-Irland. Situasjonen var verst på 1970- og 80-tallet, men selv langt inn i 1990-årene var det de færreste som reiste kritiske innvendinger mot ensrettingen. Feighet, servilitet og politisk konformitet preget den hjemlige debatten der fasit i realiteten forsvarte noen av de mest brutale overgrep mot sivile opposisjonelle som fant sted i Vest-Europa i etterkrigstid. Det fantes hederlige unntak, ikke minst innenfor universitetsmiljøene. Men de var få, skremmende få.

I disse dager har den nyvalgte britiske statsministeren David Cameron skapt historie ved å innrømme overgrepene. I tråd med Labours Tony Blair, forøvrig, som ble den første britiske statsminister som evnet å skjære igjennom konflikten i det borgerkrigstrette Ulster. Bloody Sunday markerte opptakten til flere år med væpnet konflikt og uroligheter i regionen. Og selv lederen for toryene beklager nå sterkt måten britiske soldater gikk frem på både før, under og etter denne skjellsettende søndagen i 1972. På bakgrunn av Savillerapporten beskriver dagens britiske statsminister Cameron trefningene som 'sjokkerende' og 'uakseptable'.

Norske medieklakører har i sakens anledning karret seg på banen og kommentert seneste nytt fra Downing Street. Men denne gang er budskapet mer fredelig enn tidligere. Denne gang har klakørene sikret seg ved å ta en innertier. Det er bedre sent enn aldri å innrømme at den nord-irske borgerrettsbevegelsen hadde en rettferdig sak. Men er det noen som kommer til å trekkes til ansvar for å ukritisk å ha favorisert den britiske og lojalistiske siden i konflikten i en halv mannsalder av den grunn? Det er da heller ikke nødvendig. Hederlige nord-irske aktivister og frihetskjempere har fått sin seier. Det er mer enn tilstrekkelig. Men spesielt heroisk vil nordmenns rolle i denne sammenheng aldri kunne bli.

Denne artikkelen stod på trykk i ukemagasinet Ny Tid, papirutgaven, fredag 25. juni.

Mulig gjennombrudd i Krekar-saken

Nylig ble detaljene i Jørn Holmes råd til norske myndigheter om løsning i Krekar-saken lagt frem for offentligheten. Holme, som er tidligere sjef for politiets sikkerhetstjeneste (PST), reiser i sitt politiske testamente forslag som i hovedsak går ut ut på at den kurdiske mullahen, hvis egentlige navn er Najmuddin Feraj Ahmed, dømmes i Irak og soner en evt fellende dom i Norge.

På denne måten svekkes muligheten for at Irak gir Krekar dødsdom, noe som ellers ville sette Norge i et vanskelig lys i forhold til det internasjonale rettssystemet. Et gjennombrudd i Krekar-saken gir en rekke positive konsekvenser:

¤ For det første sendes det et signal til militante og ekstreme islamister globalt om at Najmuddin Feraj Ahmed, lederen for Ansar-al-Islam, ikke lenger garanteres straffefrihet i Norge.

¤ For det andre gir Norge med dette et viktig bidrag til kampen mot internasjonale terrornettverk.

¤ For det tredje åpnes det for en situasjon som i stor grad sammenfaller med den norske almenhetens rettsfølelse.

Geneve-konvensjonene begrenser Norges rett til å utlevere enkeltpersoner til andre stater dersom det er risiko for at vedkommende får dødsdomskjennelse i landet de sendes til. Det bør være kjent for de fleste at den nye irakiske føderasjonen praktiserer dødsstraff. Dette punkt er kanskje det viktigste hinder for at norske myndigheter til nå ikke har funnet noen løsning på Krekar-spørsmålet. Ved å foreta enkelte avgjørende presiseringer i det foreliggende forslaget kan Norge etter mange år med usikkerhet nærme seg momentum i saken.

Til tross for at Irak praktiserer dødsstraff innenfor de arabiske sunni- og shiakontrollerte områdene, så gjelder ikke føderal lovgivning uinnskrenket overalt. Dødsdom praktiseres ikke innenfor den kurdiske selvstyreregionen i Nord-Irak, et område der Krekar har sine aner. Etter mitt syn, åpner Holmes forslag for hittil uprøvde løsninger: Dersom Norge får til en avtale med regionale selvstyremyndigheter i Kurdistan om hvilke roller de ulike parter inntar i en eventuell rettsprosess mot Krekar, rykker muligheten for å finne en løsning nærmere. Reduseres sannsynligheten for en dødsdomskjennelse til et absolutt minimum, kan Krekar-saken gå mot et gjennombrudd.

Kontakt fra norsk hold med kurdiske selvstyremyndigheter kan skje på ulike nivåer. Formålet med eventuelt slike innledende samtaler vil i alle tilfeller måtte bli å avklare situasjonen med Kurdistan om en eventuell rettsprosess mot Mullah Krekar fortrinnsvis i regionshovedstaden Hewler. Lykkes intiativet, vil Norge på et senere tidspunkt kunne bistå med juridisk assistanse for å sikre at Krekars prinsippielle rettssikkerhet ivaretas.

Ansar-al-Islam har neppe tatt i mot ordre fra noen, men opererer innenfor en forståelse av virkeligheten som deles av Osama bin Laden og mange andre militante islamister. Et viktig ledd i Ansar al-Islams kampanje mot de verdslige makthaverne i Sør-Kurdistan var opplæring av selvmordsbombere. Krekars virksomhet i Kurdistan var først og fremst rettet mot den sekulære, moderat venstreorienterte bevegelsen 'Patriotic Union of Kurdistan' - PUK. Utfallet av striden er kjent: PUKs sekulære kurdere vant kampen om jord, land og sivilbefolkningens lojalitet i det begrensede territorium som islamistene i Ansar-al-Islam hadde kontrollert. Som del av det amerikanskledede angrepet på Irak våren 2003 ble Ansars enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk støtte. Krigen i 2003 satte sluttstrek for Ansars ministat i Hawramath, men bevegelsen har fortsatt aktivister som fører en væpnet kamp mot de verdslige makthaverne i det autonome kurdiske området. (Kilde: Jan Bojer Vindheim).

Menneskerettighetsmiljøer i Norge og internasjonalt vurderer dødsstraff som fullstendig uakseptabelt for et humanistisk og sivilisert samfunn. Er det derimot riktig at vi som nordmenn frarøver kurderne anledningen til å foreta et rettsoppgjør med Mullah Krekar overhodet? Alternativet er at Norge gjennom å engasjere seg bilateralt i Krekar-saken i stedet bistår den sekulære nasjonsbyggingen som i dag pågår i Kurdistan Irak ved at en eventuell rettsprosess mot Krekar avholdes der.

Denne artikkelen stod også på trykk i Dagbladets papirutgave, onsdag 16. juni.