Det meste av olje- og gassressursene som er blitt påvist i Israel og Palestina etter år 2000 ligger utenfor det området som de jødiske nasjonsbyggerne opprinnelig fikk tildelt av FN i 1948. Midtøsten-konflikten har dermed fått en ny dimensjon knyttet til kampen om naturressurser. Israels mål er å demilitarisere Hamas, fordrive den palestinske sivilbefolkningen ved hjelp av omfattende bosetting og derigjennom sikre kontroll over regionens olje- og gassressurser. Denne maktkampen blir langvarig, uavhengig av om inngått våpenhvile holder eller ikke. Israels nylige krigsoffensiv dreier ikke kun om Hamas. Gaza-operasjonen ’Protective Edge’ dreier seg først og fremst om sikring av strategiske interesser knyttet til store mengder olje og gass som befinner seg i grenseområdene mellom Israel og Gaza og under havbunnen langs kystlinjen utenfor.
Mest sannsynlig dreier Israels krigshandlinger seg om sikring av strategiske interesser knyttet til store mengder naturgass som befinner seg under havbunnen utenfor Gaza's kyststripe. Til en viss grad er manglende mulighet for palestinsk suverenitetshevdelse av marine områder et vesentlig bakteppe til den nye Gaza-krigen. I tillegg er det i grenseområdene på land mellom Israel og området som kontrolleres av Hamas, påvist betydelige reserver av olje og gass. Israels statsminister Benjamin Netanjahu, vet utmerket godt hva han gjør. Pågående krigshandlinger vil trolig trekke ut i tid og konsekvensene bli mer omfattende enn tidligere. Gjeldende planer for utvikling av offshorefeltet utenfor Gaza involverer konstruksjon av brønnhoder på havbunnen, for legging av rør til en oppsamlingsenhet, og en undervannsrørledning fra dette til land, fortrinnsvis til den israelske byen Ashkelon. Volumet av produksjonen antas å være rundt 1,6 milliarder kubikkmeter (bcm) pr år, hvilket gir feltet en forventet levetid på 20 år. Det antas at det vil ta tre år fra beslutningen fattes rent politisk, før israelerne kan lede den første gasstrømmen til land. 'The Washington Institute for Near East Policy' hevder at den juridiske status for gassfeltet på havbunnen utenfor Gaza er tvetydig grunnet ”politiske forhold”, som det heter. Instituttet poengterer imidlertid at utnyttelse av det marine området på Gazastripen potensielt vil gi de palestinske selvstyremyndighetene en viktig inntektskilde. Den prinsipielt folkerettslige forankring om hvem som disponerer de spesifikke olje- og gassfelt i regionen tar den amerikanske forskningsinstitusjonen naturlig nok ikke stilling til.
Spørsmålet er i hvilken grad verdenssamfunnet gjennom passivitet, uvitenhet eller rett og slett unnfallenhet blir medansvarlig for at Israel på ny fordriver palestinere, denne gang for å sikre seg kontroll med olje- og gassressursene omkring og utenfor Gaza. Under seksdagers-krigen i 1967 okkuperte Israel som kjent store deler av det opprinnelige palestinske mandatområdet som ble opprettet av FN i 1948/49. Noe ble senere overført til palestinerne som en konsekvens av Oslo-prosessen gjennom opprettelsen av de palestinske myndighetsområdene.. Øvrige landområder på Vestbredden er som kjent fortsatt okkupert i form av fragmentert bosetting. Gjeldende apartheid-lignende situasjon har bare støtte fra et fåtall av verdens stater, anneksjonen er ikke verifisert i FNs Sikkerhetsråd og mangler folkerettslig mandat. Etter at Yassir Arafat døde har Israel forbeholdt seg retten til å kontrollere havområdene utenfor Gaza. Skal situasjonen endres er det en klar fordel dersom palestinerne oppnår anerkjennelse som selvstendig stat. Etter nylig inngått våpenhvile i Gaza, gjør palestinske selvstyremyndigheter et nytt forsøk på å bli medlem av den internasjonale krigsforbryterdomstolen ICC. Sist gang et lignende initiativ ble tatt var i 2009. Den gang avslo ICC å behandle søknaden ved å vise til domstolens "manglende kompetanse til å avgjøre Palestinas formelle status". En ny henvendelse nå er i det minste forsøket verdt. Splittelsen mellom Hamas og Fatah har til nå svekket palestinernes evne til å ivareta kontrollen med territoriene til havs. Israel ser gjerne at situasjonen forblir slik. Den største politiske utfordringen er å bygge opp et nasjonalt forsvar ved å koordinere dagens partimilitser. På denne måten vil selvstyremyndigheten stå sterkere i sikringen av nasjonale verdier ved at den utøver suverenitetshevdelse både på land og til havs.
Hvis vi ser militæraksjonene fra israelernes side i løpet av de siste fem årene under ett, er det ikke vanskelig å se at de danner et mønster. Aksjonene kan oppfattes som brannøvelser i kampen om Palestinas store forekomster av olje- og gass. Dagens situasjon kan være begynnelsen på selve brannen. Nylig inngått våpenhvile reduserer den akutte spenningen i konflikten. Så lenge det varer. Før eller siden, så kommer hovedbrannen, med de konsekvenser dette skaper for den alminnelige palestiner. Spørsmålet er hvor mange sivile som må lide, før det internasjonale samfunn iverksetter press mot Israel som setter sluttstrek for årtier med urettferdighet. I Bosnia på 1990-tallet tok det 4 år og det måtte 200.000 drepte til før det internasjonale samfunn intervenerte og satte punktum for den serbiske hovedagressor. Vi fikk Dayton-avtalen, som langt fra er fullgod, men den fungerer. I Palestina har det tatt snart gått 70 år siden massakrene i Deir-Yassin og fordrivelsen av den arabisktalende sivilbefolkningen i det tidligere britiskkontrollerte mandatområdet. Så får det kanskje være opp til høyere makter hvor mange sivile palestinere som må ofres før verdenssamfunnet blir i stand til å legge et tilsvarende press på Israel slik det gjorde mot Serbia i 1995. Likhet for loven må da også gjelde ved krigsforbrytelser, etnisk rensing og brudd på andre internasjonale regler? Det viktige nå er å få på plass langsiktige løsninger. Denne gang vil israelerne ikke slippe unna like lett som hittil. Våpenhvile er ikke tilstrekkelig. Konflikten er ikke over før okkupasjonen av Palestina opphører.
Hittil har funnene av olje- og gass i de Israel-okkuperte palestinske områdene vært mer til skade enn til gavn. Utfordringene for Norge i etterkant av en eventuell langsiktig våpenhvile er på hvilken måte vår nasjon, sammen med andre vestlige stater, kan bidra til at disse ressursene kommer det palestinske samfunnet til nytte. Jeg ser for meg tre satsningsområder som hver for seg kan være avgjørende for Palestinas skjebne: Den første utfordringen er å bistå selvstyremyndighetene med å gjenetablere en effektiv suverenitetshevdelse av naturressurser i havområdene utenfor Gaza. Avgjørende for en slik utvikling er at det etableres internasjonale mekanismer som garanterer Palestinas territorielle integritet. Når alternativet til å utvikle slike mekanismer betyr stadig tilbakevendende krigshandlinger av uforutsigbart omfang, er ikke spørsmålet hvorvidt dette er mulig eller ikke. I en tid med aggressive totalitære utfordringer fra bevegelser som ISIL kan Vesten behøve å frigjøre ressurser som er bundet opp i eksisterende konflikter. Etablering av nye strukturer for Israel/Palestina kan sies å være nødvendig av hensyn til vestlige sikkerhetsinteresser. Vi som lever i vestlige land bør favorisere slike løsninger fordi slikt i det lange løp gavner oss selv.
Et annet virkemiddel kan være å bidra med støtte til etablering av et nytt, offensivt program for regional næringsutvikling og for gjenoppbygging og styrking av eksisterende infrastrukturer innenfor det palestinske myndighetsområdet. Oppstart av denne type tiltak kan naturligvis først påbegynnes i rimelig tid etter at dagens krigssituasjon er over. Tiltak nummer tre har et vesentlig lengre tidsperspektiv fordi det forutsetter en kvalitativt annen politisk virkelighet enn den som nå råder grunnen. I utgangspunktet er det ikke noe i veien for at også norske oljeselskaper som f eks Statoil eller andre egnede aktører innen offshore, etter hvert bistår palestinerne med teknologi for videre påvisning av hydrokarbon, samt utvinning og eksport av olje og gass som allerede er oppdaget. På samme måte som i de fleste av livets sammenhenger baseres sosiale nettverk på tillit og gode relasjoner. Slike nettverk er i de helt avgjørende øyeblikk selve nøkkelen som åpner dørene på vid gap for næringslivet. Gjennom Oslo-prosessen, men også på grunn av enkeltindividers gjentatte humanitære innsats på Gaza, har Norge en unik tillit hos palestinere. Norsk næringsliv vil således kunne foretrekkes framfor konkurrentene. En norsk energipolitisk offensiv i Midtøsten er dessuten et utmerket alternativ til eventuelt framtidige kriger mellom partene. Norge kan bidra til at olje- og gassverdiene kommer både israelere og palestinere til nytte.
Israels har planer
om å transportere gass fra havbunnen i de marine områdene utenfor Gaza by med ilandføring av
denne gjennom en undervannsrørledning til den israelske byen Ashkelon. Akkurat
denne byen var i sommer møtested for politiske samtaler mellom Israels
utenriksminister Lieberman og hans norske kollega Børge Brende. Utenom krigen i Gaza, hva snakket
Norges utenriksminister med Lieberman om?Temaet er i ulike sammenhenger publisert som kronikk:
Ny Tid nr 26/2014 (8.-14. august)
Morgenbladet nr. nr 35/2014 (ultimo august)
Forstørret kartskisse over palestinske naturressurser:
http://www.offshore-technology.com/
