Seier for Nord-Irlands borgerrettsbevegelse

Ex Beatles-rockeren og fredsaktivisten John Lennon engasjerte seg sterkt mot britisk voldsbruk i Nord-Irland. Få måneder før han ville fylt 70 år fikk han, fra Downing Street No 10, sitt: "Gimme some through". Dermed har Lennon blitt seierherre.

Etter å ha blitt stemplet som terrorister eller medløpere for terrorister har den republikanske borgerrettsbevegelsen og det katolske 'Socialdemocratic and Labour Party' i Nord-Irland fått full oppreisning for det som i årtier var britisk politikk i konflikten. I Norge inntok de fleste innenfor det politiske miljø, så vel som norske medier generelt, en uverdig og fordreid beskrivelse av konflikten mellom lojalister og republikanene i Nord-Irland. Den britiske statsmakten og dens definerte interesser seiret. Grasrotrøster båret fram av uredde kvinner og menn fra ulike deler av det sivile samfunn i Nord-Irland tapte sin sak blant norske kommentartorer, opinionsdannere og annet fintfolk.

Først i 1990, under ledelse av Bjørn Cato Funnemark, ble det lagt frem en kritisk menneskerettighetsrapport av Den norske Helsingforskomite. I norske medier var det stort sett bare SV-avisen Ny Tid, med Jan Håkon Teigene som redaktør, som forholdt seg til rapporten. Dokumentet var på mange måter den første samlede menneskerettighetskritikk overhodet rettet mot et vestlig land. Helsingforskomiteen bidro til å rive "det mentale jernteppet"; den bekvemme forestillingen om at ingen vestlig stat undertrykte menneskerettighetene. I øvrige norske aviser var tausheten unison. Slik sedvanen var. Det meste som ikke var enøyd, pro-britisk var IRA-inspirert propaganda. Og dermed terrorisme. Få nyanser. Ingen mellomposisjoner. Enda færre gråtoner. Men veldig mange skråsikre punktum.

Nordmenns forhold til Storbritannia og norske journalisters konsekvente fordreide fremstilling av konflikten i Nord-Irland bør kunne inspirere flere enn Harald Eia til en ny sesong av programmet Hjernevask. En større svertekampanje enn det som ble rettet mot den nord-irske borgerrettsbevegelsen skal man lete lenge etter. Bortsett fra i Øst-Europa selvfølgelig. Der eksisterte svertekampanjer mot dissidenter 24 timer i døgnet - 7 dager i uken. Året rundt.

I stedet for å angripe samfunnsvitenskapenes kjønnsforskning kan det med fordel rettes kritisk blikk mot nordmenns forståelse av konflikten i Nord-Irland. Situasjonen var verst på 1970- og 80-tallet, men selv langt inn i 1990-årene var det de færreste som reiste kritiske innvendinger mot ensrettingen. Feighet, servilitet og politisk konformitet preget den hjemlige debatten der fasit i realiteten forsvarte noen av de mest brutale overgrep mot sivile opposisjonelle som fant sted i Vest-Europa i etterkrigstid. Det fantes hederlige unntak, ikke minst innenfor universitetsmiljøene. Men de var få, skremmende få.

I disse dager har den nyvalgte britiske statsministeren David Cameron skapt historie ved å innrømme overgrepene. I tråd med Labours Tony Blair, forøvrig, som ble den første britiske statsminister som evnet å skjære igjennom konflikten i det borgerkrigstrette Ulster. Bloody Sunday markerte opptakten til flere år med væpnet konflikt og uroligheter i regionen. Og selv lederen for toryene beklager nå sterkt måten britiske soldater gikk frem på både før, under og etter denne skjellsettende søndagen i 1972. På bakgrunn av Savillerapporten beskriver dagens britiske statsminister Cameron trefningene som 'sjokkerende' og 'uakseptable'.

Norske medieklakører har i sakens anledning karret seg på banen og kommentert seneste nytt fra Downing Street. Men denne gang er budskapet mer fredelig enn tidligere. Denne gang har klakørene sikret seg ved å ta en innertier. Det er bedre sent enn aldri å innrømme at den nord-irske borgerrettsbevegelsen hadde en rettferdig sak. Men er det noen som kommer til å trekkes til ansvar for å ukritisk å ha favorisert den britiske og lojalistiske siden i konflikten i en halv mannsalder av den grunn? Det er da heller ikke nødvendig. Hederlige nord-irske aktivister og frihetskjempere har fått sin seier. Det er mer enn tilstrekkelig. Men spesielt heroisk vil nordmenns rolle i denne sammenheng aldri kunne bli.

Denne artikkelen stod på trykk i ukemagasinet Ny Tid, papirutgaven, fredag 25. juni.

Mulig gjennombrudd i Krekar-saken

Nylig ble detaljene i Jørn Holmes råd til norske myndigheter om løsning i Krekar-saken lagt frem for offentligheten. Holme, som er tidligere sjef for politiets sikkerhetstjeneste (PST), reiser i sitt politiske testamente forslag som i hovedsak går ut ut på at den kurdiske mullahen, hvis egentlige navn er Najmuddin Feraj Ahmed, dømmes i Irak og soner en evt fellende dom i Norge.

På denne måten svekkes muligheten for at Irak gir Krekar dødsdom, noe som ellers ville sette Norge i et vanskelig lys i forhold til det internasjonale rettssystemet. Et gjennombrudd i Krekar-saken gir en rekke positive konsekvenser:

¤ For det første sendes det et signal til militante og ekstreme islamister globalt om at Najmuddin Feraj Ahmed, lederen for Ansar-al-Islam, ikke lenger garanteres straffefrihet i Norge.

¤ For det andre gir Norge med dette et viktig bidrag til kampen mot internasjonale terrornettverk.

¤ For det tredje åpnes det for en situasjon som i stor grad sammenfaller med den norske almenhetens rettsfølelse.

Geneve-konvensjonene begrenser Norges rett til å utlevere enkeltpersoner til andre stater dersom det er risiko for at vedkommende får dødsdomskjennelse i landet de sendes til. Det bør være kjent for de fleste at den nye irakiske føderasjonen praktiserer dødsstraff. Dette punkt er kanskje det viktigste hinder for at norske myndigheter til nå ikke har funnet noen løsning på Krekar-spørsmålet. Ved å foreta enkelte avgjørende presiseringer i det foreliggende forslaget kan Norge etter mange år med usikkerhet nærme seg momentum i saken.

Til tross for at Irak praktiserer dødsstraff innenfor de arabiske sunni- og shiakontrollerte områdene, så gjelder ikke føderal lovgivning uinnskrenket overalt. Dødsdom praktiseres ikke innenfor den kurdiske selvstyreregionen i Nord-Irak, et område der Krekar har sine aner. Etter mitt syn, åpner Holmes forslag for hittil uprøvde løsninger: Dersom Norge får til en avtale med regionale selvstyremyndigheter i Kurdistan om hvilke roller de ulike parter inntar i en eventuell rettsprosess mot Krekar, rykker muligheten for å finne en løsning nærmere. Reduseres sannsynligheten for en dødsdomskjennelse til et absolutt minimum, kan Krekar-saken gå mot et gjennombrudd.

Kontakt fra norsk hold med kurdiske selvstyremyndigheter kan skje på ulike nivåer. Formålet med eventuelt slike innledende samtaler vil i alle tilfeller måtte bli å avklare situasjonen med Kurdistan om en eventuell rettsprosess mot Mullah Krekar fortrinnsvis i regionshovedstaden Hewler. Lykkes intiativet, vil Norge på et senere tidspunkt kunne bistå med juridisk assistanse for å sikre at Krekars prinsippielle rettssikkerhet ivaretas.

Ansar-al-Islam har neppe tatt i mot ordre fra noen, men opererer innenfor en forståelse av virkeligheten som deles av Osama bin Laden og mange andre militante islamister. Et viktig ledd i Ansar al-Islams kampanje mot de verdslige makthaverne i Sør-Kurdistan var opplæring av selvmordsbombere. Krekars virksomhet i Kurdistan var først og fremst rettet mot den sekulære, moderat venstreorienterte bevegelsen 'Patriotic Union of Kurdistan' - PUK. Utfallet av striden er kjent: PUKs sekulære kurdere vant kampen om jord, land og sivilbefolkningens lojalitet i det begrensede territorium som islamistene i Ansar-al-Islam hadde kontrollert. Som del av det amerikanskledede angrepet på Irak våren 2003 ble Ansars enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk støtte. Krigen i 2003 satte sluttstrek for Ansars ministat i Hawramath, men bevegelsen har fortsatt aktivister som fører en væpnet kamp mot de verdslige makthaverne i det autonome kurdiske området. (Kilde: Jan Bojer Vindheim).

Menneskerettighetsmiljøer i Norge og internasjonalt vurderer dødsstraff som fullstendig uakseptabelt for et humanistisk og sivilisert samfunn. Er det derimot riktig at vi som nordmenn frarøver kurderne anledningen til å foreta et rettsoppgjør med Mullah Krekar overhodet? Alternativet er at Norge gjennom å engasjere seg bilateralt i Krekar-saken i stedet bistår den sekulære nasjonsbyggingen som i dag pågår i Kurdistan Irak ved at en eventuell rettsprosess mot Krekar avholdes der.

Denne artikkelen stod også på trykk i Dagbladets papirutgave, onsdag 16. juni.

Økende press mot Human Rights Service

I dagens Norge trenger man ikke være nærsynt, islamofob serviceleverandør av såkalte menneskerettslige tjenster med ensidig innretting mot unge jenter fra den islamske verden, for å se lyset. Undertrykkende mannskulturer er undertrykkende mannskulturer, uavhengig av hvor i verden de finnes eller hvilken øvrig kulturbakgrunn de inngår i. Ytterligere adjektiver blir overflødig. Dette dreier seg på mange måter om hvem som kan kaste den første stein. For hvilken religion eller sekulærkultur på denne klode, i en historisk kontekst, er fullstendig fritatt for patriarkalske strukturer?

Human Rights Service (HRS) har likevel dristet seg til å kaste denne første steinen, til tross for at hovmod står for fall. Tenketanken inntar den mest bekvemme posisjon som finnes ved å utelukke brysomme kulturelle nyanser som fundament for sin virksomhet. Kritiske røster i det politiske miljø og akademia påpeker tendensen til rene kampanjer rettet mot islam og muslimer i Norge. For her eksisterer knapt adekvate perspektiver. Her finnes kun virksomhet. Idealistisk og pent. På papiret. Imidlertid hjelpes ikke unge innvandrerkvinner. Tvert om utnyttes unge innvandrerjenter som redskap til gavn for mer spektakulære formål; agitasjon mot innvandring, asylpolitikk og islam. Human Rights Service, som freidig presenterer seg selv som som flerkulturell og uavhengig tenketank, fallbyr i stedet sine ideologiske konstruksjoner på meningsmarkedet, lekkert servert bak en pen fasade. Og mange har latt seg dupere.

Spørsmålet er om mye av HRSs generelle virksomhet i siste instans dreier om å drive politiske tjenester for samfunnets høyrepopulistiske ytterfløy. Human Rights Service er angivelig en del av en internasjonal stiftelse, hvilket forandrer lite ved situasjonen. Ideologiske konstruksjoner blir ikke mindre tvilsomme av den grunn. Her ligger noe av svakheten ved det amerikanskinspirerte public servicekonseptet; masse ytre design assistert av et mindre imponerende innhold. Aktørene bak HRS har åpenbart lykkes i å skape et image av servicebyrået som en ordinær ikke-statlig organisasjon. Hvilket i seg selv burde være en tankevekker. Slike bobler vil før eller siden være dømt til å sprekke. Men noe tidspunkt lar seg ikke fastsette.

Mye har vært skrevet av kritikk og skepsis overfor Human Rights Service gjennom årenes løp. Samfunnsdebattant Shabana Rehman Gaarder advarte mot Hege Storhaugs metoder i 2009 og advarer eventuelle framtidige kilder mot å la seg bli brukt ukritisk av Storhaugs framgangsmåte. HRS opererer på samme måte som sektledere gjør overfor unge mennesker, hevdet Rehman til Dagbladet. Men det er Storhaugs årelange jakting på traumatiserte kilder og tvilsom behandling av disse, som opprører standupkomikeren og Aftenpostenspaltisten sterkest.

Også den somaliske forfatteren Amal Aden har kritisert arbeids-metodene til Human Rights Service (HRS) og deres profilerte ledere Hege Storhaug og Rita Karlsen. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i slutten av 2009 oppdrag å vurdere kritikken mot HRS. Rapporten inneholder en juridisk vurdering av lovlighet og etikk ved HRS’ lydopptak av møter med Aden. Vurderingen er gjort av Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og professor Henning Jakhelln ved juridisk fakultet i Oslo. De konkluderer med at lydopptaket er uakseptabelt.

Til tross for dette fortsetter norske myndigheter å utbetale nærmere fjorten millioner kroner årlig av felleskapets midler til virksomheten. I løpet av våren presenteres revidert nasjonalbudsjett, trolig i første halvdel av mai. Da byr det seg en unik anledning til å evaluere konsekvenser av økende kritikk mot HRS. Konklusjonen Sigbjørn Johnsen trekker bør samsvare med innvendinger statlige organer reiser overfor virksomheten generelt og metodene til Human Rights Service spesielt. Johnsen bør overveie å snu kortene i denne budsjettposten for deretter å fordele de frigjorte midlene på nytt.

Om ytringsfrihet og andre friheter

Respekten for ytringsfrihet er gjennomgripende for vår livsform. Men hvor går grensen for hva norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av trusler og systematisk trakassering? I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er utfordringen hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende.

Enkelte røster i debatten om karikaturtegninger og ytringsfrihet mer enn antyder at muslimer i dagens Norge i stadig større grad er ofre for vår tids nye antisemittisme. Slike påstander er sterkt preget av indignasjon og har lite med virkeligheten å gjøre. Enkelte ser angivelig en rød tråd mellom enkelte muslimers sårede religiøse følelser i kjølvannet av norsk karikaturdebatt og jødenes situasjon i 1930- og 40 årenens konsentrasjonsleire. Empirisk grunnlag for å trekke slike paralleller lar seg vanskelig påvise. Det er et hav av forskjell mellom tendenser til verbal trakassering av muslimer i dagens kontekst og de politiske prosesser som ledet til Holocaust.

Slagsiden ved dagens samfunnsdebatt er at den på mange måter utvider den sterkestes rett til å stigmatisere minoritetsbefolkningen. Situasjonen er allerede slik at verbal trakassering av norske livssynsminoriteter tilsynelatende oppfattes som stuerent. I stedet for å være et redskap for verbal kritikk av andres ytringer, basert på utveksling av argumentasjon mellom likeverdige, forsøkes ytringsfriheten utvidet til å omfatte retten til å skade andre. Man skal være eksistensielt naiv og historieløs i forhold til høyrepopulistiske bevegelsers maktstrategier, hvis man aksepterer en slik linje i sin ytterste konsekvens. Slik enkelte later til å gjøre ved å gjemme seg bak ytringsfrihet som om denne var samfunnets eneste verdi.

Skulle ytringsfrihet være synonymt med den sterkestes rett helt uten begrensninger? I så fall risikerer man å forlate fundamentet for vestlig kulturforståelse. Frihet innenfor rammen av menneskerettighetsparadigmet er vesensforskjellig fra frihet slik den utbasuneres av ideologer på ytterfløyene. Menneskerettighetskonvensjonene definerer frihet på ulike måter, men først og fremst dreier den europeiske idetradisjonen seg om det lille menneskets vern mot en allmektig stat. Eller sagt på en annen måte: Den dreier seg om minoriteters vern mot frykt fra stor-samfunnets side; "freedom from fear". Glemmer vi dette aspektet, åpnes det for debatter der innvandringsfientlige ekstremister setter agendaen og bruker de øvrige aktører som gisler for å tvinge igjennom sine mål.

Dette skal ikke oppfattes som et krav om generell innsnevring av ytringer. Respekten for ytringsfrihet er fundamentalt gjennomgripende for vår livsform. Aller viktigst er ytringsfriheten når det gjelder å sprenge samfunnsskapte tabuer, og flytte grenser for vedtatte kollektive sannheter eller erstatte fortielse med kritisk innsyn. Slikt er innlysende. Min oppfattning er krystallklar. Ytringsfriheten må også gjelde kunstnere som Kurt Westergaard og Lars Vilks. Om ekstremister setter pris på folks hoder, planlegger attaker og truer er risikoen stor for at kunstnere, forfattere, journalister, politikere og manga andre begynner å utøve ulike former for selvsensur. Da får vi et stillere samfunn, der færre våger ta opp kontroversielle spørsmål og si sin mening.

Vi kan ha ulike uppfattninger om saker som er viktige for oss, og det inngår i ytringsfriheten å kritisere, også i harde ordelag. Grunnspørsmålet gjelder retten til å ytre seg, og den retten må også gjelde tvilsomme projeksjoner som til forveksling ligner geniune frihetsuttrykk. Bør det ikke samtidig gå en grense for hvor mye norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av aggresjon uten at andre krefter i samfunnet viser at de bryr seg?

Påfallende trekk ved dagens debattklima er tendensen til sammenblanding av samfunnskritiske ytringer rettet mot makthavere på den ene siden og generell tilbøyelighet til å fokusere på menneskelig svakhet i sin alminnelighet. Hvilken politisk agenda som ligger bak denne nye trenden er uvisst. Langt mer sikkert er det at konsekvensen av slik sammenblanding hemmer vår evne til å skille mellom kritiske ytringer og rent infantile affektutspill. På dette punkt går det en klar skillelinje mellom dagens nyfrelste karikaturaktivister og tidligere antitotalitære frihetsforkjempere som f eks den russiske Andrej Sakharov eller den tsjekkiske Vaclav Havel. Representantene for vår tids pseudokamp for frihet inspireres på en åpenbar måte av lysten til å skade andre. Eller kanskje er det forrakt for svakhet, det egentlig handler om?

Faktum er at eventuell misbruk av ytringsfrihet - der utøveren utvetydig søker å trakassere, best møtes med kritisk argumentasjon framfor forbud og justis. Utfordringen i den offentlige debatt ligger i stedet å påvise at keiseren i slike sammenheng mangler klær. I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er spørsmålet hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende. Frykten hos de berørte er reell nok. Mobilisering av det sivile samfunn vil være det mest nærliggende virkemiddel i denne sammenheng. Aksjoner mot jødehat og støttekomiteer for muslimer kan være veier å gå, slik enkelte forslår. Men viktigst av alt er det at muslimer selv gjenerobrer definisjonsmakten over karikaturene ved å definere dem som irrelevante for islam. Perspektivet for debatten bør med andre ord rettes der det egentlig hører hjemme.