Krig om gass i Gaza

Det meste av olje- og gassressursene som er blitt påvist i Israel og Palestina etter år 2000 ligger utenfor det området som de jødiske nasjonsbyggerne opprinnelig fikk tildelt av FN i 1948. Midtøsten-konflikten har dermed fått en ny dimensjon knyttet til kampen om naturressurser. Israels mål er å demilitarisere Hamas, fordrive den palestinske sivilbefolkningen ved hjelp av omfattende bosetting og derigjennom sikre kontroll over regionens olje- og gassressurser. Denne maktkampen blir langvarig, uavhengig av om inngått våpenhvile holder eller ikke. Israels nylige krigsoffensiv dreier ikke kun om Hamas. Gaza-operasjonen ’Protective Edge’ dreier seg først og fremst om sikring av strategiske interesser knyttet til store mengder olje og gass som befinner seg i grenseområdene mellom Israel og Gaza og under havbunnen langs kystlinjen utenfor.

Mest sannsynlig dreier Israels krigshandlinger seg om sikring av strategiske interesser knyttet til store mengder naturgass som befinner seg under havbunnen utenfor Gaza's kyststripe. Til en viss grad er manglende mulighet for palestinsk suverenitetshevdelse av marine områder et vesentlig bakteppe til den nye Gaza-krigen. I tillegg er det i grenseområdene på land mellom Israel og området som kontrolleres av Hamas, påvist betydelige reserver av olje og gass. Israels statsminister Benjamin Netanjahu, vet utmerket godt hva han gjør. Pågående krigshandlinger vil trolig trekke ut i tid og konsekvensene bli mer omfattende enn tidligere. Gjeldende planer for utvikling av offshorefeltet utenfor Gaza involverer konstruksjon av brønnhoder på havbunnen, for legging av rør til en oppsamlingsenhet, og en undervannsrørledning fra dette til land, fortrinnsvis til den israelske byen Ashkelon. Volumet av produksjonen antas å være rundt 1,6 milliarder kubikkmeter (bcm) pr år, hvilket gir feltet en forventet levetid på 20 år. Det antas at det vil ta tre år fra beslutningen fattes rent politisk, før israelerne kan lede den første gasstrømmen til land. 'The Washington Institute for Near East Policy' hevder at den juridiske status for gassfeltet på havbunnen utenfor Gaza er tvetydig grunnet ”politiske forhold”, som det heter. Instituttet poengterer imidlertid at utnyttelse av det marine området på Gazastripen potensielt vil gi de palestinske selvstyremyndighetene en viktig inntektskilde. Den prinsipielt folkerettslige forankring om hvem som disponerer de spesifikke olje- og gassfelt i regionen tar den amerikanske forskningsinstitusjonen naturlig nok ikke stilling til.

Spørsmålet er i hvilken grad verdenssamfunnet gjennom passivitet, uvitenhet eller rett og slett unnfallenhet blir medansvarlig for at Israel på ny fordriver palestinere, denne gang for å sikre seg kontroll med olje- og gassressursene omkring og utenfor Gaza. Under seksdagers-krigen i 1967 okkuperte Israel som kjent store deler av det opprinnelige palestinske mandatområdet som ble opprettet av FN i 1948/49. Noe ble senere overført til palestinerne som en konsekvens av Oslo-prosessen gjennom opprettelsen av de palestinske myndighetsområdene.. Øvrige landområder på Vestbredden er som kjent fortsatt okkupert i form av fragmentert bosetting. Gjeldende apartheid-lignende situasjon har bare støtte fra et fåtall av verdens stater, anneksjonen er ikke verifisert i FNs Sikkerhetsråd og mangler folkerettslig mandat. Etter at Yassir Arafat døde har Israel forbeholdt seg retten til å kontrollere havområdene utenfor Gaza. Skal situasjonen endres er det en klar fordel dersom palestinerne oppnår anerkjennelse som selvstendig stat. Etter nylig inngått våpenhvile i Gaza, gjør palestinske selvstyremyndigheter et nytt forsøk på å bli medlem av den internasjonale krigsforbryterdomstolen ICC. Sist gang et lignende initiativ ble tatt var i 2009. Den gang avslo ICC å behandle søknaden ved å vise til domstolens "manglende kompetanse til å avgjøre Palestinas formelle status". En ny henvendelse nå er i det minste forsøket verdt. Splittelsen mellom Hamas og Fatah har til nå svekket palestinernes evne til å ivareta kontrollen med territoriene til havs. Israel ser gjerne at situasjonen forblir slik. Den største politiske utfordringen er å bygge opp et nasjonalt forsvar ved å koordinere dagens partimilitser. På denne måten vil selvstyremyndigheten stå sterkere i sikringen av nasjonale verdier ved at den utøver suverenitetshevdelse både på land og til havs.

Opprettelse av en administrativ, palestinsk samlingsregjering våren 2014, utfordret således Israels annekteringsregime over palestinske havområder langs Middelhavskysten. Derfor kriger Israel i Gaza. Overgrepene på palestinsk sivilbefolkning dreier seg ikke bare om olje og gass, men i siste instans om makt, kontroll og penger. Det mange hittil har oversett, er at mesteparten av disse naturressursene som samlet sett befinner seg dels på Gaza, delvis inne i selve Israel og til dels i bosettingsområder okkupert av Israel, i hovedsak tilhører palestinerne. Amerikanerne vet selvsagt at dette er ’disputed areas’. Likevel tier de. Det gjør også norske politikere og norske medier. Fordi de færreste stater i FN på papiret ikke anerkjenner Israels okkupasjonen av Palestina, slik tilfellet har vært siden 1967, blir det avgjørende spørsmål i månedene framover: -Hvordan kan Israel med hjemmel i folkeretten gjøre hevd på naturressursene som finnes på havbunnen utenfor Gaza? Skal de lykkes med det må de i så fall gjennomføre fullstendig etnisk rensing, fordrive palestinerne ut av området og ta full militær kontroll med Gaza på permanent basis. Benjamin Netanjahu erklærer at han ønsker avmilitarisering av hele Gazastripen. Gjennom å eliminere tuneller for ferdsel inn i Israel og via Egypt skal Hamas angivelig nedkjempes. De sivile ofrene lider i et omfang vi ikke har sett på mange år i Midtøsten-konflikten. Hvilke politiske konsekvenser gir dette internasjonalt?

Hvis vi ser militæraksjonene fra israelernes side i løpet av de siste fem årene under ett, er det ikke vanskelig å se at de danner et mønster. Aksjonene kan oppfattes som brannøvelser i kampen om Palestinas store forekomster av olje- og gass. Dagens situasjon kan være begynnelsen på selve brannen. Nylig inngått våpenhvile reduserer den akutte spenningen i konflikten. Så lenge det varer. Før eller siden, så kommer hovedbrannen, med de konsekvenser dette skaper for den alminnelige palestiner. Spørsmålet er hvor mange sivile som må lide, før det internasjonale samfunn iverksetter press mot Israel som setter sluttstrek for årtier med urettferdighet. I Bosnia på 1990-tallet tok det 4 år og det måtte 200.000 drepte til før det internasjonale samfunn intervenerte og satte punktum for den serbiske hovedagressor. Vi fikk Dayton-avtalen, som langt fra er fullgod, men den fungerer. I Palestina har det tatt snart gått 70 år siden massakrene i Deir-Yassin og fordrivelsen av den arabisktalende sivilbefolkningen i det tidligere britiskkontrollerte mandatområdet. Så får det kanskje være opp til høyere makter hvor mange sivile palestinere som må ofres før verdenssamfunnet blir i stand til å legge et tilsvarende press på Israel slik det gjorde mot Serbia i 1995. Likhet for loven må da også gjelde ved krigsforbrytelser, etnisk rensing og brudd på andre internasjonale regler? Det viktige nå er å få på plass langsiktige løsninger. Denne gang vil israelerne ikke slippe unna like lett som hittil. Våpenhvile er ikke tilstrekkelig. Konflikten er ikke over før okkupasjonen av Palestina opphører.

Hittil har funnene av olje- og gass i de Israel-okkuperte palestinske områdene vært mer til skade enn til gavn. Utfordringene for Norge i etterkant av en eventuell langsiktig våpenhvile er på hvilken måte vår nasjon, sammen med andre vestlige stater, kan bidra til at disse ressursene kommer det palestinske samfunnet til nytte. Jeg ser for meg tre satsningsområder som hver for seg kan være avgjørende for Palestinas skjebne: Den første utfordringen er å bistå selvstyremyndighetene med å gjenetablere en effektiv suverenitetshevdelse av naturressurser i havområdene utenfor Gaza. Avgjørende for en slik utvikling er at det etableres internasjonale mekanismer som garanterer Palestinas territorielle integritet. Når alternativet til å utvikle slike mekanismer betyr stadig tilbakevendende krigshandlinger av uforutsigbart omfang, er ikke spørsmålet hvorvidt dette er mulig eller ikke. I en tid med aggressive totalitære utfordringer fra bevegelser som ISIL kan Vesten behøve å frigjøre ressurser som er bundet opp i eksisterende konflikter. Etablering av nye strukturer for Israel/Palestina kan sies å være nødvendig av hensyn til vestlige sikkerhetsinteresser. Vi som lever i vestlige land bør favorisere slike løsninger fordi slikt i det lange løp gavner oss selv.

Et annet virkemiddel kan være å bidra med støtte til etablering av et nytt, offensivt program for regional næringsutvikling og for gjenoppbygging og styrking av eksisterende infrastrukturer innenfor det palestinske myndighetsområdet. Oppstart av denne type tiltak kan naturligvis først påbegynnes i rimelig tid etter at dagens krigssituasjon er over. Tiltak nummer tre har et vesentlig lengre tidsperspektiv fordi det forutsetter en kvalitativt annen politisk virkelighet enn den som nå råder grunnen. I utgangspunktet er det ikke noe i veien for at også norske oljeselskaper som f eks Statoil eller andre egnede aktører innen offshore, etter hvert bistår palestinerne med teknologi for videre påvisning av hydrokarbon, samt utvinning og eksport av olje og gass som allerede er oppdaget. På samme måte som i de fleste av livets sammenhenger baseres sosiale nettverk på tillit og gode relasjoner. Slike nettverk er i de helt avgjørende øyeblikk selve nøkkelen som åpner dørene på vid gap for næringslivet. Gjennom Oslo-prosessen, men også på grunn av enkeltindividers gjentatte humanitære innsats på Gaza, har Norge en unik tillit hos palestinere. Norsk næringsliv vil således kunne foretrekkes framfor konkurrentene. En norsk energipolitisk offensiv i Midtøsten er dessuten et utmerket alternativ til eventuelt framtidige kriger mellom partene. Norge kan bidra til at olje- og gassverdiene kommer både israelere og palestinere til nytte.

En modell for en slik utvikling i Midtøsten er allerede satt ut i livet i løpet av det siste tiåret. Med stor suksess har den kurdiske selvstyreregionen i Irak etablert omfattende avtaler med det norskregistrerte selskapet DNO ASA for langsiktig utvikling av olje- og gass i regionen. Sammen med et titalls andre småselskaper har DNO bidratt til å heve det kurdiske samfunnet på en oppsiktsvekkende måte. Kurdistan har beveget seg fra å være et relativt avsidesliggende utviklingsland til å bli en økonomisk suksess. Hvis våre politikere vil, og insha'Allah; dersom omstendighetene denne gang skulle være på palestinernes side, så kan Norge i tiåret framover bidra til betydelig verdiskapning og velstandsøkning for den sønderskutte lille nasjonen. 

Israels har planer om å transportere gass fra havbunnen i de marine områdene utenfor Gaza by med ilandføring av denne gjennom en undervannsrørledning til den israelske byen Ashkelon. Akkurat denne byen var i sommer møtested for politiske samtaler mellom Israels utenriksminister Lieberman og hans norske kollega Børge Brende. Utenom krigen i Gaza, hva snakket Norges utenriksminister med Lieberman om?

Temaet er i ulike sammenhenger publisert som kronikk: 
Ny Tid nr 26/2014 (8.-14. august)
Morgenbladet nr. nr 35/2014 (ultimo august)

Forstørret kartskisse over palestinske naturressurser:
http://www.offshore-technology.com/

Sterkt krigsdrama fra den tyske TV-stasjonen ZDF

Den tyske TV-stasjonen ZDF -'Zweites Deutsches Fernsehen', har i løpet av vinteren produsert og utgitt utgitt et krigsdrama som fokuserer på 2. verdenskrig gjennom perskeptivene til fem tyske ungdommer. Serien pågår i tre halvannentimes episoder og ble nylig vist på tysk TV. Den er nådeløs ærlig i sin skildring av nazismens brutalitet og hva den gjorde med mennesker som i utgangspunktet var helt ordinære tyskere. TV-dramaet er gripende, sterkt og til tider imponerende produsert og er ikke minst tankevekkende. Seriens originaltittel lyder: 'Unsere Mütter, unsere Väter', men lanseres internasjonalt som 'Generation War'.

Berlin, 1941: Vi møter fem venner, ungdommer som alle er ivrige etter å bli på det de tror vil gjøre dem helter i et eventyr som vil endre ansiktet av Europa. Samtidig er de innstilt på at dette for alltid vil forandre dem selv. Den høyt dekorerte offiseren Wilhelm sendes til østfronten sammen med sin yngre bror Friedhelm, en følsom drømmer mer interessert i litteratur enn krigføring. Charlotte er dypt forelsket i Wilhelm, og verver seg som sykepleier i Wehrmacht, for deretter å bli med til østfronten. Mens Greta er en talentfull sanger med ambisjoner om å bli en ny Marlene Dietrich. Hennes jødiske kjæreste Viktor strever i begynnelsen av dramaet med å overbevise foreldrene sine om å forlate Tyskland.

Tapperhet og mot skildres fortløpende gjennom serien, men også menneskelige svik, enten disse omhandler forræderi mot grunnleggende kulturelle verdier og holdninger, svik mot andre mennesker og ikke minst fortrengningen av egen verdighet. Friedhelm blir en sjelløs drapsmaskin. Wilhelm flykter fra sine tropper og er stilles senere for krigsrett. Charlottes nazistiske ideologi smuldrer gradvis når hun ved en ren feiltakelse røper en kollega, en jødisk sykepleier som forsøker å overleve i tilværelsen gjennom å hjelpe sårede soldater i den tyske hæren. Greta får papirer for den tidligere kjæresten Viktor som gjør det mulig for ham å flykte. Prisen betales i form av seksuelle tjenester til en SS-oberst. Disse ungdommene ønsket, sammen med millioner av andre tyskere, å bli helter. De færreste av dem kunne forestille seg hva krigen til slutt ville gjøre med dem og med resten av verden.

Dette er en episk historie om enkeltmenneskers opplevelse av den 2. verdenskrigens Tyskland. I skyggen av nazi-regimets grusomheter, evner serien å få fram den rent menneskelige sårbarheten til de fem tyske ungdommene. Skildringen løper gjennom årene 1941-1945. I flere sammenhenger minner den oss om hvor lett det er for enkeltmennesket å tilpasse seg totalitære ideologier når de politiske og økonomiske betingelsene er til stede. Seriens alvorlige tema er likevel ikke utelukkende skremmende. Den gir innsikt i hvor fryktelig galt det kan gå når tilsynelatende siviliserte samfunn underkaster seg abstrakte ideologier kjennetegnet av etnisk hat mot enkeltgrupper. Spesiell trang til aggressiv utagering mot jøder, muslimer eller romafolket får man absolutt ikke av å se denne TV-produksjonen. Det er dessuten mulig det hadde vært en fordel dersom slike filmer ble obligatoriske i en eller annen sammenheng. Den almenpreventive nytten for samfunnet kan være større enn man tror. Et menneske som videreutvikler sine evner til å føle empati med konkrete ofre, er unektelig mindre utsatt enn andre til å la seg rive med av demagogers motvilje mot folkegrupper man ikke liker.

Lenke til TV.selskapet ZDF

Hvorfor EU er viktig for freden

Fredsperpektivet i EU er først og fremst at man gjennom integrasjon har bygd opp et system der territoriale krav mellom stater er løst. Samtidig er risikoen for at disse kravene skal dukke opp igjen fjernet. Mange spør: Kan Nobelprisen bidra til å styrke EUs rolle som demokratisk drivkraft? Sannsynligvis ikke. Nobelkomiteen viser imidlertid gjennom årets fredspristildeling at også Norge bidrar til å minne europeere om hva som står på spill dersom de siste 60 årenes byggverk skulle rakne.

Dagens utfordringer er store. En valutaunion uten en tilsvarende sterk, statlig sentralmakt er kanskje dømt til å svikte til slutt. Den enkleste løsningen er å påstå at det som ikke naturlig hører sammen, nå glir fra hverandre. Enkeltpersoner som resonnerer på denne måten glemmer den overordnede fellesinteressen av at samarbeidet lykkes landene i mellom. De greske og spanske problemene vil forbli krevende utfordringer uavhengig av om landene trer ut av eurosonen eller ikke. Arbeidsmarked, effektivitet, skatteinnkreving og banksektor skal harmoniseres og samkjøres. Om dette kan gjennomføres uten omfattende institusjonsbygging i retning av en mer føderalistisk union, kan diskuteres. Det avhenger i stor grad av hvilke virkninger som følger av de tiltak som er satt igang for å stabilisere situasjonen.

Samtidig viser hele EUs historie at det nettopp er dyptgripende kriser som løfter samarbeidsrelasjonene og fører landene videre. Spørsmålet er om utfallet av dagens situasjon kulminerer i en tettere politisk integrasjon, ikke mindre. Det er ikke mulig å ønske seg tilbake til en fortid som en gang var. Har man først tilberedt en god kopp 'latte' kan man ikke ta melken ut av kaffen igjen. Euroens framtid er så tett sammenvevd i EUs framtid, at det nå er hele fredsprosjektets skjebne som står på spill.

Brussel har mistet draget, hevdes det og man betviler om Nobelprisen styrker EU i kampen mot antidemokratiske tendenser i Ungarn og Romania. Svakheten ved slike resonnementer er at de mangler tilstrekkelig innsikt i hvordan EU-systemet fungerer. Avvik fra rettsstatlige prinsipper eller gjennomføring av lover som strider mot menneskerettighetene i EU-grunnloven foretatt av enkeltstater, slår tilbake på disse statene selv. Risikoen for at EUs harmonisering av lover ikke fungerer i forhold til autoritære tendenser i enkelte medlemsland vil trolig bli en av unionens viktigste utfordringer de nærmeste årene. Terskelen for sivilisasjonssammenbrudd og diktatur er vesentlig høyere enn noen gang i Europas historie. De økonomiske krisetiltakene internasjonalt er likeledes til stede på en kvalitativt annen måte enn i mellomkrigstiden. Det er slike underliggende stabilitetsfunksjoner årets fredspris dreier seg om.

Gjennombrudd for kurderspørsmål i Stortinget

Stortinget diskuterte i formiddag folkemord i tilknytning til utbredelse av masseødeleggelsesvåpen. Debatten fant sted på grunnlag av en interpellasjon fra SVs Akhtar Chaudhry. Ved å vise til rettsprosesser i Nederland og Irak hadde utenriksminister Espen Barth-Eide ingen problemer med å betegne overgrepene på kurdere i Irak som folkemord. Flere representanter for opposisjonen hadde poengterte innlegg, som bl a  Morten Høglund fra FrP. Mest overraskende var Høyres Peter Skovholt Gitmark som viste innsiktsfull forståelse i kurdernes historie og situasjon. Dagens interpellasjon setter døren på gløtt for videre gjennomdrøftning av kurderspørsmål innenfor det politiske miljø. 

Brobygging framfor hat og konfrontasjon

Nylig gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort tidligere. Jeg åpnet et seminar i Oslo om kvinners rettigheter i islam. Arrangementet var et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Folkehjelp og Det norske råd for kurdernes rettigheter - RKR. Innlederne var imamer og akademiske islamkjennere fra Kurdistan. Godt oppmøte og engasjert debatt fra publikum, som også omfattet kurdiske livssynsminoriteter, sekulære kurdiske kvinner og norske humanetikere som Lars Gule. -Hvorfor gjorde jeg dette? Fordi jeg tror brobygging er en bedre måte å anvende ytringsfrihet på, framfor å uttrykke agressive holdninger mot vanlige medmennesker i møte med noe man er kritisk til. Syrisk-kurdiske mullah Muhammed til venstre på fotoet.

Når folket beskyttes mot seg selv

Enkelte vedtak i Stortinget er mer underholdende enn andre. Den symbolske EU-kampen knyttet til hvordan grunnloven stiller seg til et eventuelt ja ved en fremtidig norsk folkeavstemning om EU-medlemskap er ikke utelukkende fornøyelig. Den er et politisk rituale. Tirsdag 7. februar ble nok en gang dette spektakulære slag utkjempet på Løvebakken. Resultatet ble at de gjeldende desimaler fortsetter å være gjeldende. I tilknytning til Norges første søknad om medlemskap i EEC i 1962, ble suverenitetshensynet i § 93 innskjerpet fra det opprinnelige kravet om 2/3's flertall til dagens 3/4's flertall. Paragrafen har deretter vært en del av det politiske spill mellom Ja-siden og Nei-siden. I politisk forstand har § 93 hittil aldri kommet til anvendelse. Dens konstitusjonelle funksjon innebærer rent faktisk at det skal mindre til for å fjerne samtlige individuelle, borgerlige rettigheter i Grunnloven, gjennom ordinær grunnlovsendring, enn det angivelig er å melde Norge inn i EU. Ordlyden ble justert på nytt i 2006 uten at desimalprosenten ble endret. Beskyttelsesmekanismen i grunnloven er så fokusert på suverenitet at den overgår beskyttelsen av borgernes individuelle rettigheter. Man forledes til å tro at EU med dette er verre enn diktaturer.

Har § 93 overhodet noen praktisk betydning for norsk politikk? Svaret er: Sannsynligvis ikke. Det er unektelig makta som rår. I historisk forstand er det bare partiet Høyre som har hatt et reelt forhold til den liberale teorien om rettsbundet politikk. Konstitusjonalismen var i sin tid et snedig forsøk på å holde liv i embedsmannsstaten i forkant av parlamentarismens triumf i 1884. Som kjent tapte Høyre slaget, noe de færreste beklager. Det opprinnelige liberale lovstyret i Norge har i ettertid ligget stein dødt, selv om det er uenighet om hvilke politiske føringer som fortsatt eksisterer. Mest kjent i denne sammenheng er diskusjonene mellom historiker Jens Arup Seip og Francis Sejersted i spørsmålet om det urgamle styresettet fortsatt representerer et slags "usynlig overhus" i norsk politikk. Disse debattene ble etterhvert gjengangere, både i det offentlige ordskiftet så vel som i den juridiske pensumslitteraturen.

Den realpolitiske analytikeren Jens Arup Seip vant striden, om enn med tidvis imponerende motstand fra sin rettsteoretiske motpart. Uten Sejersteds deltakelse ville det ikke blitt noen interessant debatt. Som kjent har Norge siden parlamentarismens gjennombrudd vært styrt av regjeringer utgått av og konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget. Grunnloven har liten praktisk betydning for utøvende politikk. Det er bare når spørsmålet om norsk EU-medlemskap dukker opp at mumien på nytt begynner å røre på seg.

Hvilken betydning § 93 har for framtiden vil vi først få vite dersom folket i en framtidig EU-folkeavstemning skulle si ja til medlemskap. Først da får vite om levningen evner i bite fra seg. Sannsynligvis gjør den ikke det, av flere grunner. Den viktigste årsaken er at vi i Norge har en rettsrealistisk praksis, hvilket betyr at Høyesterett, etter all sannsynlighet, vil skjele til den omkringliggende politiske situasjonen forut for den endelige kjennelse.

Faktum er at ingen har tapt og ingen har vunnet gjennom den siste voteringen i saken. Norsk politisk kultur ville kanskje vært best tjent med at endringsforslaget ble vedtatt. Dette ville skapt mer entydige spilleregler, noe som ville begrenset spektakulære grunnlovsfortolkninger på et senere tidspunkt. Da ville paragrafen i større grad ha signalisert at den som vinner folkeviljen, også vinner politikken. Gjeldende ordning signaliserer imidlertid tvetydighet: Taper Nei-siden folkeviljen, skal den angivelig, gjennom politisering av § 93, likevel vinne politikken. Større sprik mellom mål og midler i norsk samfunnsdebatt lar seg vanskelig påvise.

Det å konkludere med at det ikke blir lettere å melde Norge inn i EU er korrekt, men resonnementet overser viktige aspekter ved saken. Ingen motstandere av norsk EU-medlemsskap bør ta det for gitt at § 93 vil kunne utnyttes politisk i deres favør, dersom Nei-siden hypotetisk sett taper en folkeavstemning om EU en gang i framtiden. Det som er sikkert er at det ville gavne Nei-folkets selvbilde - som talspersoner for grasrota, distriktene og som bærere av de rent folkelige hensyn i politikken, dersom man i denne saken hadde valgt å handle i samsvar med det norske samfunnets demokratiske fellesverdier.

Det nedstemte forslaget om å endre § 93 tilbake til den opprinnelige sperren på 2/3, viser vilje til å utvikle et mer forutsigbart regelverk med tanke på en fremtidig folkeavstemning. Gråsonene ville bli færre. Forutsigbarheten ville øke. Konsensus om de framtidige spillereglene i denne sammenheng ville på mange måter være en fordel. Skapes det større ryddighet mellom partene på dette området, åpnes det for en situasjon der ulike synspunkter i Europapolitikken kan brynes mot hverandre på en mindre rigid måte enn hittil.

Stortinget har på nytt valgt å blokkere for et slikt forlik. Nordmenn må fortsatt leve med en situasjon der et mindretall av våre parlamentarikere i dette spørsmål anser det nødvendig at folket må beskyttes mot seg selv.

Tyrkia må erkjenne egen historie

Fra tid til annen fattes det usedvanlige vedtak i vestlige parlamenter. Enkelte av disse tar stilling til overgrepene mot kristne armenere under første verdenskrig. Land som USA, Canada, Italia, Polen, Sveits, Sverige og Frankrike har alle tatt stilling til hendelser som kjennetegnes av omfattende etnisk rensing. De brutale hendelsene fant sted i området mellom dagens Tyrkia og Syria i det daværende ottomanske imperiet. Frankrike har spilt en fremtredende rolle i disse markeringene, der parlamentet i Paris har fattet vedtak om folkemordet tre ganger; i 2001, 2006 og senest i 2011/12.

I årene 1915-1916 utryddet det ottomanske imperiet stort sett hele sin kristne armenske befolkning. Mellom en og to millioner armenere ble deportert fra landområdene i det som nå er det østlige Tyrkia. Deportasjonene til syriske ørkenområder, hvor stort sett alle døde, var det 20. århundres første folkemord. Hendelsen utgjorde en etnisk og religiøs rensing som skulle sikre at landet ble fritt for fremmedelementer. Beretningen om disse grusomhetene, setter sine spor helt fram til i dag. Det finnes ikke én enkelt årsak til folkemordet på armenerne, men flere ulike forklaringer. En av dem er at nasjonalistiske, tyrkiske politikere ønsket seg et etnisk og kulturelt enhetlig land. Deres visjon var et land med kun ett språk, tyrkisk, og kun én religion, islam. På bakgrunn av at de hadde en annen religion, språk og kultur ble armenerne ansett som en trussel som måtte elimineres. I tillegg ble også andre kristne minoriteter, som assyrere og grekere, utsatt for forfølgelse og massedrap.

Tyrkia benekter fortsatt, at det var et folkemord som fant sted, til tross for at både FNs Menneskerettighets- kommisjon og Europaparlamentet har fastslått at de historiske kjensgjerninger er entydige. Benektelsen av dette folkemordet bidro over lang tid til å forhindre Tyrkias opptagelse i EU. Tilintetgjørelsen av
hundretusentalls armenere fant sted ved tvangsdeportering på etnisk grunnlag. Hendelsen innledet en ny tidsalder der ekstremt nasjonalistiske bevegelser i stigende grad brukte organisert massedrap som politisk strategi. En avgjørende forutsetning for å kunne bruke betegnelsen folkemord om slike overgrep er at det foreligger et bevisst forsøk på å utrydde en hel folkegruppe. Internasjonale kommisjoner hevder at dette var tilfelle. Tyrkia benekter. Dette er stridens kjerne.

Selve forfølgelsen og overgrepene på i overkant av 1.5 million armenere var av særdeles bestialsk karakter. Hendelsene er en veldokumentert historisk kjensgjerning. Mange vestlige historikere bruker betegnelsen folkemord om tyrkernes massedrap på hundretusener av armenere i 1915. Andre fagfolk velger i stedet å bruke begrepet 'forbrytelse mot menneskeheten'. Det avgjørende er i hvilken grad vestlig historieskrivning egentlig trenger noe korrektiv i denne sammenheng. Striden er ikke noen reell faghistorisk konflikt, selv om enkelte avventer en mulig kjennelse fra den tyrkisk/armenske historiekommisjonen i påvente av nye funn. Det ventes trolig forgjeves. De dokumenterbare forhold foreligger og har foreligget siden 1920-årene. Striden handler først og fremst om politikk. I tillegg handler den om viljen til å utøve et nødvendig internasjonalt press overfor myndighetene i Ankara. Det er på denne bakgrunn vi bør forstå de usedvanlige lovvedtakene i vestlige parlamenter.

Det hevdes fra tid til annen at det moderne Tyrkia egentlig ikke har noe med overgrepene å gjøre. Følgelig handler landet lite rasjonelt i denne sammenheng, hvilket man finner beklagelig. Hvorfor skape unødig strid om seg selv, når det hadde vært så mye lettere å ta avstand fra et folkemord som tross alt ble begått under det forutgående Osmanske riket? Denne type forklaringer mangler både perspektiv og presisjon. Den kjente britiske journalisten fra ’The Independent’ Robert Fisk har ved en rekke anledninger påvist at det motsatte er tilfelle. Den ungtyrkiske bevegelsen, som etter hvert ble ekstremnasjonalistisk, planla og gjennomførte etnisk rensning gjennom tvangsforflytninger av armenere. Etter at verdenskrigen var over, raknet det gamle imperiet. Ungtyrkere inngikk deretter som en sentral støttespiller i den nye Atatürk-staten. Bindeleddet mellom overgriperne og den moderne tyrkiske staten ble beseglet. Noe rettsoppgjør har aldri funnet sted.

I Tyrkia er det slik at dersom kritiske journalister, historikere eller forleggere omtaler overgrepene på armenerne som folkemord, risikerer man å bli stilt for retten for å ha begått ’forbrytelse mot tyrkiskheten'. Så farlig kan det være å reise frie ytringer i dette landet. Det svares med rettslig tiltale fra statens side i spørsmål der man ellers i Europa ville ha konfrontert kritiske røster gjennom en åpen, demokratisk diskusjon knyttet til historiske fakta. Dersom tyrkiske myndigheter hadde sittet med utvetydige empiriske dokumentasjoner på hånden, ville deres handlinger trolig vært annerledes.
I stedet blir et rent historisk og humanitært anliggende gjenstand for ideologisk konstruksjon.

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober 2011 fengslet som resultat av sitt engasjement for å bryte slike politiske tabuer i hjemlandet. Hendelsen er bare toppen av isfjellet. Lignende arrestasjoner har pågått i årtier. Styrken ved en åpen samfunnsdebatt, der meninger brytes mot meninger, er at en slik kultur evner å korrigere tvilsomme slutninger, feil, konspirasjoner, fordreininger og fortielser. En slik kultur er fullstendig fraværende i Tyrkia. På denne bakgrunn er det langt fra påfallende at landet reagerer slik det gjør, hver gang temaet om armenerne og folkemord bringes på bane. Reaksjonene er de samme, selv om virkemidlene varierer. Denne type holdninger fra det tyrkiske samfunnets side gjør seg gjeldende også i forhold til landets store kurdiske minoritetsbefolkning. Spørsmålet om kurdernes rettigheter forblir uløst. I begge tilfeller viser Tyrkia manglende respekt for ytringsfrihet og preges av kollektiv fortielse. Faktum er at et samfunn som har rent mel i posen aldri behøver å frykte det frie ord, men har alt å vinne gjennom å respektere det.