Når folket beskyttes mot seg selv

Enkelte vedtak i Stortinget er mer underholdende enn andre. Den symbolske EU-kampen knyttet til hvordan grunnloven stiller seg til et eventuelt ja ved en fremtidig norsk folkeavstemning om EU-medlemskap er ikke utelukkende fornøyelig. Den er et politisk rituale. Tirsdag 7. februar ble nok en gang dette spektakulære slag utkjempet på Løvebakken. Resultatet ble at de gjeldende desimaler fortsetter å være gjeldende. I tilknytning til Norges første søknad om medlemskap i EEC i 1962, ble suverenitetshensynet i § 93 innskjerpet fra det opprinnelige kravet om 2/3's flertall til dagens 3/4's flertall. Paragrafen har deretter vært en del av det politiske spill mellom Ja-siden og Nei-siden. I politisk forstand har § 93 hittil aldri kommet til anvendelse. Dens konstitusjonelle funksjon innebærer rent faktisk at det skal mindre til for å fjerne samtlige individuelle, borgerlige rettigheter i Grunnloven, gjennom ordinær grunnlovsendring, enn det angivelig er å melde Norge inn i EU. Ordlyden ble justert på nytt i 2006 uten at desimalprosenten ble endret. Beskyttelsesmekanismen i grunnloven er så fokusert på suverenitet at den overgår beskyttelsen av borgernes individuelle rettigheter. Man forledes til å tro at EU med dette er verre enn diktaturer.

Har § 93 overhodet noen praktisk betydning for norsk politikk? Svaret er: Sannsynligvis ikke. Det er unektelig makta som rår. I historisk forstand er det bare partiet Høyre som har hatt et reelt forhold til den liberale teorien om rettsbundet politikk. Konstitusjonalismen var i sin tid et snedig forsøk på å holde liv i embedsmannsstaten i forkant av parlamentarismens triumf i 1884. Som kjent tapte Høyre slaget, noe de færreste beklager. Det opprinnelige liberale lovstyret i Norge har i ettertid ligget stein dødt, selv om det er uenighet om hvilke politiske føringer som fortsatt eksisterer. Mest kjent i denne sammenheng er diskusjonene mellom historiker Jens Arup Seip og Francis Sejersted i spørsmålet om det urgamle styresettet fortsatt representerer et slags "usynlig overhus" i norsk politikk. Disse debattene ble etterhvert gjengangere, både i det offentlige ordskiftet så vel som i den juridiske pensumslitteraturen.

Den realpolitiske analytikeren Jens Arup Seip vant striden, om enn med tidvis imponerende motstand fra sin rettsteoretiske motpart. Uten Sejersteds deltakelse ville det ikke blitt noen interessant debatt. Som kjent har Norge siden parlamentarismens gjennombrudd vært styrt av regjeringer utgått av og konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget. Grunnloven har liten praktisk betydning for utøvende politikk. Det er bare når spørsmålet om norsk EU-medlemskap dukker opp at mumien på nytt begynner å røre på seg.

Hvilken betydning § 93 har for framtiden vil vi først få vite dersom folket i en framtidig EU-folkeavstemning skulle si ja til medlemskap. Først da får vite om levningen evner i bite fra seg. Sannsynligvis gjør den ikke det, av flere grunner. Den viktigste årsaken er at vi i Norge har en rettsrealistisk praksis, hvilket betyr at Høyesterett, etter all sannsynlighet, vil skjele til den omkringliggende politiske situasjonen forut for den endelige kjennelse.

Faktum er at ingen har tapt og ingen har vunnet gjennom den siste voteringen i saken. Norsk politisk kultur ville kanskje vært best tjent med at endringsforslaget ble vedtatt. Dette ville skapt mer entydige spilleregler, noe som ville begrenset spektakulære grunnlovsfortolkninger på et senere tidspunkt. Da ville paragrafen i større grad ha signalisert at den som vinner folkeviljen, også vinner politikken. Gjeldende ordning signaliserer imidlertid tvetydighet: Taper Nei-siden folkeviljen, skal den angivelig, gjennom politisering av § 93, likevel vinne politikken. Større sprik mellom mål og midler i norsk samfunnsdebatt lar seg vanskelig påvise.

Det å konkludere med at det ikke blir lettere å melde Norge inn i EU er korrekt, men resonnementet overser viktige aspekter ved saken. Ingen motstandere av norsk EU-medlemsskap bør ta det for gitt at § 93 vil kunne utnyttes politisk i deres favør, dersom Nei-siden hypotetisk sett taper en folkeavstemning om EU en gang i framtiden. Det som er sikkert er at det ville gavne Nei-folkets selvbilde - som talspersoner for grasrota, distriktene og som bærere av de rent folkelige hensyn i politikken, dersom man i denne saken hadde valgt å handle i samsvar med det norske samfunnets demokratiske fellesverdier.

Det nedstemte forslaget om å endre § 93 tilbake til den opprinnelige sperren på 2/3, viser vilje til å utvikle et mer forutsigbart regelverk med tanke på en fremtidig folkeavstemning. Gråsonene ville bli færre. Forutsigbarheten ville øke. Konsensus om de framtidige spillereglene i denne sammenheng ville på mange måter være en fordel. Skapes det større ryddighet mellom partene på dette området, åpnes det for en situasjon der ulike synspunkter i Europapolitikken kan brynes mot hverandre på en mindre rigid måte enn hittil.

Stortinget har på nytt valgt å blokkere for et slikt forlik. Nordmenn må fortsatt leve med en situasjon der et mindretall av våre parlamentarikere i dette spørsmål anser det nødvendig at folket må beskyttes mot seg selv.

Tyrkia må erkjenne egen historie

Fra tid til annen fattes det usedvanlige vedtak i vestlige parlamenter. Enkelte av disse tar stilling til overgrepene mot kristne armenere under første verdenskrig. Land som USA, Canada, Italia, Polen, Sveits, Sverige og Frankrike har alle tatt stilling til hendelser som kjennetegnes av omfattende etnisk rensing. De brutale hendelsene fant sted i området mellom dagens Tyrkia og Syria i det daværende ottomanske imperiet. Frankrike har spilt en fremtredende rolle i disse markeringene, der parlamentet i Paris har fattet vedtak om folkemordet tre ganger; i 2001, 2006 og senest i 2011/12.

I årene 1915-1916 utryddet det ottomanske imperiet stort sett hele sin kristne armenske befolkning. Mellom en og to millioner armenere ble deportert fra landområdene i det som nå er det østlige Tyrkia. Deportasjonene til syriske ørkenområder, hvor stort sett alle døde, var det 20. århundres første folkemord. Hendelsen utgjorde en etnisk og religiøs rensing som skulle sikre at landet ble fritt for fremmedelementer. Beretningen om disse grusomhetene, setter sine spor helt fram til i dag. Det finnes ikke én enkelt årsak til folkemordet på armenerne, men flere ulike forklaringer. En av dem er at nasjonalistiske, tyrkiske politikere ønsket seg et etnisk og kulturelt enhetlig land. Deres visjon var et land med kun ett språk, tyrkisk, og kun én religion, islam. På bakgrunn av at de hadde en annen religion, språk og kultur ble armenerne ansett som en trussel som måtte elimineres. I tillegg ble også andre kristne minoriteter, som assyrere og grekere, utsatt for forfølgelse og massedrap.

Tyrkia benekter fortsatt, at det var et folkemord som fant sted, til tross for at både FNs Menneskerettighets- kommisjon og Europaparlamentet har fastslått at de historiske kjensgjerninger er entydige. Benektelsen av dette folkemordet bidro over lang tid til å forhindre Tyrkias opptagelse i EU. Tilintetgjørelsen av
hundretusentalls armenere fant sted ved tvangsdeportering på etnisk grunnlag. Hendelsen innledet en ny tidsalder der ekstremt nasjonalistiske bevegelser i stigende grad brukte organisert massedrap som politisk strategi. En avgjørende forutsetning for å kunne bruke betegnelsen folkemord om slike overgrep er at det foreligger et bevisst forsøk på å utrydde en hel folkegruppe. Internasjonale kommisjoner hevder at dette var tilfelle. Tyrkia benekter. Dette er stridens kjerne.

Selve forfølgelsen og overgrepene på i overkant av 1.5 million armenere var av særdeles bestialsk karakter. Hendelsene er en veldokumentert historisk kjensgjerning. Mange vestlige historikere bruker betegnelsen folkemord om tyrkernes massedrap på hundretusener av armenere i 1915. Andre fagfolk velger i stedet å bruke begrepet 'forbrytelse mot menneskeheten'. Det avgjørende er i hvilken grad vestlig historieskrivning egentlig trenger noe korrektiv i denne sammenheng. Striden er ikke noen reell faghistorisk konflikt, selv om enkelte avventer en mulig kjennelse fra den tyrkisk/armenske historiekommisjonen i påvente av nye funn. Det ventes trolig forgjeves. De dokumenterbare forhold foreligger og har foreligget siden 1920-årene. Striden handler først og fremst om politikk. I tillegg handler den om viljen til å utøve et nødvendig internasjonalt press overfor myndighetene i Ankara. Det er på denne bakgrunn vi bør forstå de usedvanlige lovvedtakene i vestlige parlamenter.

Det hevdes fra tid til annen at det moderne Tyrkia egentlig ikke har noe med overgrepene å gjøre. Følgelig handler landet lite rasjonelt i denne sammenheng, hvilket man finner beklagelig. Hvorfor skape unødig strid om seg selv, når det hadde vært så mye lettere å ta avstand fra et folkemord som tross alt ble begått under det forutgående Osmanske riket? Denne type forklaringer mangler både perspektiv og presisjon. Den kjente britiske journalisten fra ’The Independent’ Robert Fisk har ved en rekke anledninger påvist at det motsatte er tilfelle. Den ungtyrkiske bevegelsen, som etter hvert ble ekstremnasjonalistisk, planla og gjennomførte etnisk rensning gjennom tvangsforflytninger av armenere. Etter at verdenskrigen var over, raknet det gamle imperiet. Ungtyrkere inngikk deretter som en sentral støttespiller i den nye Atatürk-staten. Bindeleddet mellom overgriperne og den moderne tyrkiske staten ble beseglet. Noe rettsoppgjør har aldri funnet sted.

I Tyrkia er det slik at dersom kritiske journalister, historikere eller forleggere omtaler overgrepene på armenerne som folkemord, risikerer man å bli stilt for retten for å ha begått ’forbrytelse mot tyrkiskheten'. Så farlig kan det være å reise frie ytringer i dette landet. Det svares med rettslig tiltale fra statens side i spørsmål der man ellers i Europa ville ha konfrontert kritiske røster gjennom en åpen, demokratisk diskusjon knyttet til historiske fakta. Dersom tyrkiske myndigheter hadde sittet med utvetydige empiriske dokumentasjoner på hånden, ville deres handlinger trolig vært annerledes.
I stedet blir et rent historisk og humanitært anliggende gjenstand for ideologisk konstruksjon.

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober 2011 fengslet som resultat av sitt engasjement for å bryte slike politiske tabuer i hjemlandet. Hendelsen er bare toppen av isfjellet. Lignende arrestasjoner har pågått i årtier. Styrken ved en åpen samfunnsdebatt, der meninger brytes mot meninger, er at en slik kultur evner å korrigere tvilsomme slutninger, feil, konspirasjoner, fordreininger og fortielser. En slik kultur er fullstendig fraværende i Tyrkia. På denne bakgrunn er det langt fra påfallende at landet reagerer slik det gjør, hver gang temaet om armenerne og folkemord bringes på bane. Reaksjonene er de samme, selv om virkemidlene varierer. Denne type holdninger fra det tyrkiske samfunnets side gjør seg gjeldende også i forhold til landets store kurdiske minoritetsbefolkning. Spørsmålet om kurdernes rettigheter forblir uløst. I begge tilfeller viser Tyrkia manglende respekt for ytringsfrihet og preges av kollektiv fortielse. Faktum er at et samfunn som har rent mel i posen aldri behøver å frykte det frie ord, men har alt å vinne gjennom å respektere det.

Erdogans reformer mangler troverdighet

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober i fjor fengslet og anklaget for å ha tilknytning til terrorisme. På bagrunn av kildene til ytringsfrihetsorganisasjonen PEN International har Zarakolu ikke gjort annet enn å bruke sitt engasjement for ytringsfrihet i sitt iherdige arbeide for å bryte politiske tabuer i hjemlandet. Disse tabuene er knyttet til Tyrkias konsekvente uvilje mot å forholde seg til overgrep på minoritetene blant egne samfunnsborgere. Ragip Zarakolu har mer eller mindre permanent utfordret de varierende grenser for ytringsfrihet i sitt hjemland, fra han første gang ble fengslet i 1971, mistenkt for å pleie «hemmelig kontakt med Amnesty International». Denne gangen er han tatt, for angivelig å ha forbindelser med kurdiske separatister. Det finnes ikke bevis for annet enn at han har deltatt i helt lovlig politisk virksomhet. «Bevismaterialet», bøker og avisartikler beslaglagt i hans hjem, er alminnelig offentlig tilgjengelige papirer.

Tyrkias evne til å føre en åpen diskusjon om løsninger på kurderproblemet, om etniske minoriteters rettigheter såvel som omfattende overgrep mot armenske kristne tidligere i historien, er ikke imponerende. Dette til tross for de mange relativt lovende offisielle proklamasjoner da det regjerende AK-partiet kom til makten i Tyrkia for snart 10 år siden. Talspersoner for det internasjonale menneskerettighetsmiljøet frykter tvert i mot omfattende tilbakeslag for politiske reformer. Katherine Holle, amerikansk aktivist og fotograf og som er gift med Ragip Zarakolu, gir følgende bilde på menneskerettighets- situasjonen i dagens Tyrkia: «I 2002 var dagens statsminister Erdogan under politisk tiltale i landet, anklaget for brudd på Tyrkias sekulære prinsipper. Den gang stod Zarakolu i fremste rekke i forsvaret for Erdogans rett til ytringsfrihet. Etter parlamentsvalget i 2002 seiret Erdogans parti og rettsapparatet frikjente ham for anklagene i månedene som fulgte. I dagens Tyrkia har den nåværende statsministeren gitt svar på den tidligere solidaritetshandlingen fra den tyrkiske forleggerens side, ved å fengsle ham.»

Ragip Zarakolus situasjon er selve lakmustesten på hvor landet befinner seg i forhold til grunnleggende verdier som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Zarakolus' skjebne er bare toppen av isfjellet. Det kan dokumenteres at Tyrkia, sammen med Kina, havner øverst på statistikken internasjonalt når det gjelder arrestasjon og fengsling av forfattere, forleggere og journalister. Disse enkeltindividene fengsles ikke fordi de er forfattere eller fordi de tilhører en bestemt etnisitet. Personene arresteres utelukkende fordi de bruker ytringsfriheten til å fremme samfunnsperspektiver som faller det tyrkiske statsapparatet tungt for brystet. De som hevder at kemalismen er politisk død tar trolig feil. Tvert i mot har denne ideologiens repressive funksjoner, med opphav i Atatürks 'deep state', overlevd de fleste reformforsøk hittil. Det er først og fremst på fasaden at landet oppfattes som mindre brutalt enn tidligere.

Tyrkia har uten tvil gjennomlevd en rekke imponerende endringer i løpet av de senere år. Dette gjelder først og fremst på det økonomiske og- næringspolitiske området. Denne dynamiske utviklingen står i sterk kontrast til arbeidet med å skape en ny grunnlov. Det er påfallende at representanter for Tyrkias store etniske minoriteter, først og fremst kurderne, til nå ikke er invitert inn i den konstitusjonelle debatten, hvilket er beklagelig.

Det er langt fra usannsynlig at Tyrkia de nærmeste årene på en eller annen måte vil tvinges til å foreta et oppbrudd med deler av sin historiske fortid, dersom reformprosessen skal komme ut av dødvannet. Alternativet er tilbakevending til en klassisk autoritær stat. Et avgjørende steg vil være å begynne å implementere rekken av politiske reformer som står i kø for iverksettelse. Spørsmålet er om en slik prosess er mulig å gjennomføre uten å komme i konflikt med den spesielle politiske rollen til landets mektige militærapparat. Få stater i verden har en slik maktfordeling, og samtidig påberoper seg å være et moderne, representativt styresett. Innenfor vestlige demokratier spiller det militæret ingen direkte rolle i det politiske system. Tvert i mot: Et demokrati forutsetter lojalitet fra militærapparatets side overfor de øvrige statsinstitusjonene, ikke omvendt. Uten endringer på dette punkt, vil Tyrkia forbli et demokrati snudd på hodet. Det er dessverre lite som tilsier at den rådende situasjonen vil opphøre uten påtrykk fra det internasjonale samfunn. Først når kurderproblemet diskuteres på alle nivåer i det tyrkiske samfunn og i full åpenhet, blir vi vitne til reformer som på en troverdig måte snur situasjonen til det bedre.

Alle midler tillatt mot Gaza-aktivistene

Den amerikansk-jødiske statsviteren Norman Finkelsteins siste bok gir solid analyse av Israels seneste okkupasjon av Gaza rundt årskiftet 2008-2009. Tittelen 'This Time We Went Too Far' aktualiseres på nytt i disse dager i en situasjon der representanter for vestlige frivillige organisasjoner motarbeides av et kvalitativt nytt internasjonalt kontrollregime. Midtøsten kvartetten har offisielt advart mot deltakelse i årets Gaza-aksjoner. Signalene fra norsk UD er på samme måte kritisk entydige. Det at det tas avstand offisielt fra deltakelse i slike aksjoner, er et kapittel for seg. Noe helt annet er å bruke nær sagt alle tenkelige midler for å tvinge igjennom en slik linje. At Israel overhodet har fått dette til er oppsiktsvekkende. Førstnevnte forhold kjennetegnes at rent diplomatiske statements. Sistnevnte hendelser forutsetter ekstraordinær politisk maktbruk vi til vanlig ikke konfronteres med innenfor demokratiske stater. Likevel har vi de siste ukene vært vitne til at vestlige stater, og særlig Hellas, på en oppsiktsvekkende måte presses fra skanse til skanse i forsøk på å begrense bevegelsesfrihet til amerikanske og europeiske borgere som ikke har annet i sinne enn å gjøre slutt på blokaden.

Samtidig har vi vært vitne til et trusseldiplomati verden knapt har sett maken til siden Sovjetunionen eksisterte. Selv om hendelsene er forbigående er det oppsiktsvekkende at slike metoder overhodet tillates innenfor våre åpne og transparente samfunn. For den tause majoritet av europeere er slike tendenser fullstendig uakseptable om slikt befester seg. Situasjonen er uforenelig med vår frihetlige livsform og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. All ære til de norske deltakerne i årets flotilje, spesielt til stortingsrepresentantene som har trosset press og svartmalingskampanjer hjemme og ute. For problemet i denne sammenheng er ikke skapt av aksjonistene. Problemet er skapt av helt andre krefter og heter okkupasjon, sikkerhetsmurer og blokade.

Båtene i årets flåte til Gaza saboteres, de holdes tilbake av greske sjøfartsmyndigheter, enkelte amerikanske aktivister arresteres slik som kapteinen og den jødisk-amerikanske pressetalsmannen på Audacity of Hope. I tillegg stoppes reisende enkeltpersoner og grupper som skal besøke palestinske områder på Vestbredden ved avgang fra sine respektive flyplasser i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Nederland. Ytringsfriheten knebles når reisende anholdes ved flyplassen i Tel Aviv for å rope slagord som 'Fritt Palestina, Stopp blokaden'. Israel maler med ekstremt bred penselføring slik at vi alle skal forstå at terrorister er stygge. Bildet omskriver overgripere til aktører som utelukkende har godt i sinne. Slikt er latterlig. Aller mest betenkelig er overgriperens hjelpere som i stadig større omfang gjør som den israelske kommandanten der ute krever.

Det bisarre ved den usedvanlige måten å stoppe lovlige aksjonister på, kan muligens begrunnes utfra hensynet til konsekvensene ved å handle annerledes. Dersom Israel skulle gjøre alvor av truslene om militær maktbruk i enda større omfang enn i 2010, skal det ikke stor fantasi til for å se at utfallet kunne vært verre. I hvert fall på kort sikt. Et langsiktig problem er at man ved å innsnevre sivile rettigheter for egne borgere, angivelig for å beskytte Israel mot seg selv, skaper en situasjon som fort kan bli et tveegget sverd. Når regjeringen i Jerusalem til overmål påberoper seg seiersstatus i striden gjennom å influere europeiske sjøfarts- og luftfartsmyndigheter i et omfang der disse fremstår som landets forlengende armer, skapes en situasjon der europeiske stater lar seg styre ved hjelp av suffløse. Slikt lover ikke spesielt godt for framtiden. Hva blir det neste?



Organisasjonen 'European Jews for a Just Peace' gir sin støtte til årets Gaza-aktivister og tar avstand fra sabotasjehandlingene mot dem

Barach Obama og den vanskelige freden

Barach Obama har i løpet av de siste ukene gjort det meget tydelig at grensen mellom Israel og en framtidig palestinsk stat må baseres på realitetene forut for syvdagerskrigen i 1967 i tillegg til en framforhandlet avtale om landbytte. For å sukre den bitre pillen i forhold til Israel har Obama tilsynelatende latt seg presse til å sette foten ned for FNs handlefrihet ved å hevde at en avstemning der aldri vil kunne opprette en palestinsk stat. Nå er ikke nødvendigvis det siste ord sagt, selv om det skal mye til for å svekke supermaktens pro-israelske lobbyister akkurat ved denne korsvei. De færreste vet hva som sies i de små rom der den utenrikspolitiske eliten samles i Washington i månedene og årene framover. Israel ble som kjent i sin tid opprettet ved en FN-avstemning. Så hvorfor gjøre forskjell?

Uviljen mot å bruke FN i denne sammenheng skyldes trolig at Israel da svekker sin mulighet for å bruke okkuperte områder som forhandlingskort i det politiske spill. Ulovlig annekterte områder kan vanskelig være gjenstand for forhandlinger. Tvert i mot vil disse områdene måtte leveres tilbake som grunnlag for en troverdig fred. Palestinernes territorielle rettigheter er folkerettslig forankret gjennom Sikkerhetsrådets resolusjoner. Det er for øvrig også Israels eksistens innenfor rammen av grensene fra 1948. Skal Israel bytte til seg fred for land, må det være legitime territorier som tilbys motparten, og ikke okkupasjonsområdene etter '67.

En troverdig tostatsløsning forutsetter sannsynligvis at de nåværende adskilte palestinske selvstyre- administrasjonene på Gaza og Vestbredden gis en sammenhengende geografisk forbindelseslinje. Et slikt sammenhengende territorium vil være nødvendig for at den nye staten skal overleve, for at den skal utvikle et slagkraftig næringsliv, bygge infrastrukturer og for å sikre nødvendig stabilitet. Hva som må skje innenfor enkelte mindre områder eller soner for å sikre partenes felles interesse av å kontrollere egen stat, må følgelig inngå i framtidige forhandlinger. Som premiss for en palestinsk statsdannelse er det imidlertid lite fruktbart. En bosnisk modell kan være et nyttig redskap når forhandlerne kommer til selve utformingen av den nye palestinske staten. Det kan heller ikke utelukkes at den opprinnelige delingsplanen for Palestina fra slutten 1940-årene får politisk renessanse. Planen ivaretar nettopp hensynet til kontroll av sammenhengende landområder. Den ble som kjent godtatt av Israel, men ikke av palestinerne og den arabiske verden som den gang opplevde utkastet som uttrykk for imperiemakters oppstykking av hjemlandet.

En FN-opprettet palestinsk stat er først og fremst viktig fordi den vil kunne skape presedens for at hensynet til palestinerne for første gang i historien veier tilnærmelsesvis like tungt som hensynet til Israel. Saken er at det internasjonale samfunn aldri har fulgt samme prinsipper eller standarder når det gjelder palestinsk nasjonsbygging slik man i årtier har understøttet tilsvarende jødisk nasjonsbygging. Helt siden britene trakk seg ut av det daværende Palestina-protektoratet i 1947 uten å sikre tilstrekkelig beskyttelse for den opprinnelige palestinske sivilbefolkningen, har området vært kjennetegnet av den sterkestes rett. Det faktum at den arabiske verden umiddelbart intervenerte militært etter opprettelsen av staten Israel i 1948 forandrer lite ved det historiske bildet. Palestinerne og den øvrige arabiske verden tapte slaget, både på kort og lang sikt. Fra deres perspektiv overtok nye koloniale herskere.

De færreste betviler at det var amerikanske maktinteresser som dannet bakteppet for opprettelsen av staten Israel i 1947/48. Sjokkbølger fra Holocaust og FN-vedtak til tross, tyder mye på at USAs globale militære interesser veide tyngst i spørsmålet om den avgjørende skjebne for det daværende Palestina-protektoratet. Økende spenning mellom USA og Sovjetunionen medvirket til at Washington så seg best tjent med en ny israelsk statsdannelse alene framfor en lite oversiktelig situasjon i Midtøsten på terskelen til den kalde krigen. Historisk sett var dette en avgjørelse mellom minsteonder der konsekvensene ved alternative handlingsvalg hadde vært til det verre for verden, ikke til det bedre. Det forelå med andre ord få troverdige alternativer til de handlinger amerikanerne etter hvert satte ut i livet. Derfor er det ikke slik at USA utelukkende har et særskilt ansvar for Israel. Washington har et minst like stort ansvar, om ikke større, for at den opprinnelige befolkningen i regionen - palestinerne, gis oppreisning for sin historiske skjebne. Palestina er på mange måter folket og landet som ble den kalde krigens første offer som følge av geopolitisk maktforskyvning etter andre verdenskrig. USA bør påminnes om, av alle relevante aktører både i Norge og internasjonalt, at tiden er inne for at palestinerne gis reell kompensasjon for påførte lidelser i årtiene som fulgte etter at staten Israel ble etablert.

Det er ikke dermed sagt at amerikanerne i en gitt situasjon ikke skulle evne å gripe øyeblikkets muligheter og stake ut en ny politisk kurs for Midtøsten. Den politiske viljen er imidlertid avhengig av kontekst. I en tid der den kalde krigen for lengst er avgjort og den arabiske verden gjennomlever en politisk frihetsvår uten sidestykke, bør mulighetene på ny være til stede for en mer konsekvent og gjennomgripende revisjon av USAs overordnede utenrikspolitiske interesser. Den hjemlige politiske agenda vil være avgjørende i denne sammenheng. Derfor vil lite kunne skje før tidligst etter presidentvalget i november 2012. President Obama har gjennom den siste tidens utspill bidratt til å senke konfliktterskelen ved å reversere Bush-administrasjonens faktiske anerkjennelse av Israels okkupasjonsgrenser etter 1967. Slikt fortjener honnør, om enn på en lavmælt måte. Barach Obamas utenrikspolitiske status er at han er en middels bra representant for verdens eneste supermakt. Hvis vi virkelig legger godviljen til, har han så langt oppnådd å legge et ørlite, ja nesten usynlig, grunnlag for fred i Midtøsten.

Seier for Nord-Irlands borgerrettsbevegelse

Ex Beatles-rockeren og fredsaktivisten John Lennon engasjerte seg sterkt mot britisk voldsbruk i Nord-Irland. Få måneder før han ville fylt 70 år fikk han, fra Downing Street No 10, sitt: "Gimme some through". Dermed har Lennon blitt seierherre.

Etter å ha blitt stemplet som terrorister eller medløpere for terrorister har den republikanske borgerrettsbevegelsen og det katolske 'Socialdemocratic and Labour Party' i Nord-Irland fått full oppreisning for det som i årtier var britisk politikk i konflikten. I Norge inntok de fleste innenfor det politiske miljø, så vel som norske medier generelt, en uverdig og fordreid beskrivelse av konflikten mellom lojalister og republikanene i Nord-Irland. Den britiske statsmakten og dens definerte interesser seiret. Grasrotrøster båret fram av uredde kvinner og menn fra ulike deler av det sivile samfunn i Nord-Irland tapte sin sak blant norske kommentartorer, opinionsdannere og annet fintfolk.

Først i 1990, under ledelse av Bjørn Cato Funnemark, ble det lagt frem en kritisk menneskerettighetsrapport av Den norske Helsingforskomite. I norske medier var det stort sett bare SV-avisen Ny Tid, med Jan Håkon Teigene som redaktør, som forholdt seg til rapporten. Dokumentet var på mange måter den første samlede menneskerettighetskritikk overhodet rettet mot et vestlig land. Helsingforskomiteen bidro til å rive "det mentale jernteppet"; den bekvemme forestillingen om at ingen vestlig stat undertrykte menneskerettighetene. I øvrige norske aviser var tausheten unison. Slik sedvanen var. Det meste som ikke var enøyd, pro-britisk var IRA-inspirert propaganda. Og dermed terrorisme. Få nyanser. Ingen mellomposisjoner. Enda færre gråtoner. Men veldig mange skråsikre punktum.

Nordmenns forhold til Storbritannia og norske journalisters konsekvente fordreide fremstilling av konflikten i Nord-Irland bør kunne inspirere flere enn Harald Eia til en ny sesong av programmet Hjernevask. En større svertekampanje enn det som ble rettet mot den nord-irske borgerrettsbevegelsen skal man lete lenge etter. Bortsett fra i Øst-Europa selvfølgelig. Der eksisterte svertekampanjer mot dissidenter 24 timer i døgnet - 7 dager i uken. Året rundt.

I stedet for å angripe samfunnsvitenskapenes kjønnsforskning kan det med fordel rettes kritisk blikk mot nordmenns forståelse av konflikten i Nord-Irland. Situasjonen var verst på 1970- og 80-tallet, men selv langt inn i 1990-årene var det de færreste som reiste kritiske innvendinger mot ensrettingen. Feighet, servilitet og politisk konformitet preget den hjemlige debatten der fasit i realiteten forsvarte noen av de mest brutale overgrep mot sivile opposisjonelle som fant sted i Vest-Europa i etterkrigstid. Det fantes hederlige unntak, ikke minst innenfor universitetsmiljøene. Men de var få, skremmende få.

I disse dager har den nyvalgte britiske statsministeren David Cameron skapt historie ved å innrømme overgrepene. I tråd med Labours Tony Blair, forøvrig, som ble den første britiske statsminister som evnet å skjære igjennom konflikten i det borgerkrigstrette Ulster. Bloody Sunday markerte opptakten til flere år med væpnet konflikt og uroligheter i regionen. Og selv lederen for toryene beklager nå sterkt måten britiske soldater gikk frem på både før, under og etter denne skjellsettende søndagen i 1972. På bakgrunn av Savillerapporten beskriver dagens britiske statsminister Cameron trefningene som 'sjokkerende' og 'uakseptable'.

Norske medieklakører har i sakens anledning karret seg på banen og kommentert seneste nytt fra Downing Street. Men denne gang er budskapet mer fredelig enn tidligere. Denne gang har klakørene sikret seg ved å ta en innertier. Det er bedre sent enn aldri å innrømme at den nord-irske borgerrettsbevegelsen hadde en rettferdig sak. Men er det noen som kommer til å trekkes til ansvar for å ukritisk å ha favorisert den britiske og lojalistiske siden i konflikten i en halv mannsalder av den grunn? Det er da heller ikke nødvendig. Hederlige nord-irske aktivister og frihetskjempere har fått sin seier. Det er mer enn tilstrekkelig. Men spesielt heroisk vil nordmenns rolle i denne sammenheng aldri kunne bli.

Denne artikkelen stod på trykk i ukemagasinet Ny Tid, papirutgaven, fredag 25. juni.

Mulig gjennombrudd i Krekar-saken

Nylig ble detaljene i Jørn Holmes råd til norske myndigheter om løsning i Krekar-saken lagt frem for offentligheten. Holme, som er tidligere sjef for politiets sikkerhetstjeneste (PST), reiser i sitt politiske testamente forslag som i hovedsak går ut ut på at den kurdiske mullahen, hvis egentlige navn er Najmuddin Feraj Ahmed, dømmes i Irak og soner en evt fellende dom i Norge.

På denne måten svekkes muligheten for at Irak gir Krekar dødsdom, noe som ellers ville sette Norge i et vanskelig lys i forhold til det internasjonale rettssystemet. Et gjennombrudd i Krekar-saken gir en rekke positive konsekvenser:

¤ For det første sendes det et signal til militante og ekstreme islamister globalt om at Najmuddin Feraj Ahmed, lederen for Ansar-al-Islam, ikke lenger garanteres straffefrihet i Norge.

¤ For det andre gir Norge med dette et viktig bidrag til kampen mot internasjonale terrornettverk.

¤ For det tredje åpnes det for en situasjon som i stor grad sammenfaller med den norske almenhetens rettsfølelse.

Geneve-konvensjonene begrenser Norges rett til å utlevere enkeltpersoner til andre stater dersom det er risiko for at vedkommende får dødsdomskjennelse i landet de sendes til. Det bør være kjent for de fleste at den nye irakiske føderasjonen praktiserer dødsstraff. Dette punkt er kanskje det viktigste hinder for at norske myndigheter til nå ikke har funnet noen løsning på Krekar-spørsmålet. Ved å foreta enkelte avgjørende presiseringer i det foreliggende forslaget kan Norge etter mange år med usikkerhet nærme seg momentum i saken.

Til tross for at Irak praktiserer dødsstraff innenfor de arabiske sunni- og shiakontrollerte områdene, så gjelder ikke føderal lovgivning uinnskrenket overalt. Dødsdom praktiseres ikke innenfor den kurdiske selvstyreregionen i Nord-Irak, et område der Krekar har sine aner. Etter mitt syn, åpner Holmes forslag for hittil uprøvde løsninger: Dersom Norge får til en avtale med regionale selvstyremyndigheter i Kurdistan om hvilke roller de ulike parter inntar i en eventuell rettsprosess mot Krekar, rykker muligheten for å finne en løsning nærmere. Reduseres sannsynligheten for en dødsdomskjennelse til et absolutt minimum, kan Krekar-saken gå mot et gjennombrudd.

Kontakt fra norsk hold med kurdiske selvstyremyndigheter kan skje på ulike nivåer. Formålet med eventuelt slike innledende samtaler vil i alle tilfeller måtte bli å avklare situasjonen med Kurdistan om en eventuell rettsprosess mot Mullah Krekar fortrinnsvis i regionshovedstaden Hewler. Lykkes intiativet, vil Norge på et senere tidspunkt kunne bistå med juridisk assistanse for å sikre at Krekars prinsippielle rettssikkerhet ivaretas.

Ansar-al-Islam har neppe tatt i mot ordre fra noen, men opererer innenfor en forståelse av virkeligheten som deles av Osama bin Laden og mange andre militante islamister. Et viktig ledd i Ansar al-Islams kampanje mot de verdslige makthaverne i Sør-Kurdistan var opplæring av selvmordsbombere. Krekars virksomhet i Kurdistan var først og fremst rettet mot den sekulære, moderat venstreorienterte bevegelsen 'Patriotic Union of Kurdistan' - PUK. Utfallet av striden er kjent: PUKs sekulære kurdere vant kampen om jord, land og sivilbefolkningens lojalitet i det begrensede territorium som islamistene i Ansar-al-Islam hadde kontrollert. Som del av det amerikanskledede angrepet på Irak våren 2003 ble Ansars enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk støtte. Krigen i 2003 satte sluttstrek for Ansars ministat i Hawramath, men bevegelsen har fortsatt aktivister som fører en væpnet kamp mot de verdslige makthaverne i det autonome kurdiske området. (Kilde: Jan Bojer Vindheim).

Menneskerettighetsmiljøer i Norge og internasjonalt vurderer dødsstraff som fullstendig uakseptabelt for et humanistisk og sivilisert samfunn. Er det derimot riktig at vi som nordmenn frarøver kurderne anledningen til å foreta et rettsoppgjør med Mullah Krekar overhodet? Alternativet er at Norge gjennom å engasjere seg bilateralt i Krekar-saken i stedet bistår den sekulære nasjonsbyggingen som i dag pågår i Kurdistan Irak ved at en eventuell rettsprosess mot Krekar avholdes der.

Denne artikkelen stod også på trykk i Dagbladets papirutgave, onsdag 16. juni.