Enkelte vedtak i Stortinget er mer underholdende enn andre. Den symbolske EU-kampen knyttet til hvordan grunnloven stiller seg til et eventuelt ja ved en fremtidig norsk folkeavstemning om EU-medlemskap er ikke utelukkende fornøyelig. Den er et politisk rituale. Tirsdag 7. februar ble nok en gang dette spektakulære slag utkjempet på Løvebakken. Resultatet ble at de gjeldende desimaler fortsetter å være gjeldende. I tilknytning til Norges første søknad om medlemskap i EEC i 1962, ble suverenitetshensynet i § 93 innskjerpet fra det opprinnelige kravet om 2/3's flertall til dagens 3/4's flertall. Paragrafen har deretter vært en del av det politiske spill mellom Ja-siden og Nei-siden. I politisk forstand har § 93 hittil aldri kommet til anvendelse. Dens konstitusjonelle funksjon innebærer rent faktisk at det skal mindre til for å fjerne samtlige individuelle, borgerlige rettigheter i Grunnloven, gjennom ordinær grunnlovsendring, enn det angivelig er å melde Norge inn i EU. Ordlyden ble justert på nytt i 2006 uten at desimalprosenten ble endret. Beskyttelsesmekanismen i grunnloven er så fokusert på suverenitet at den overgår beskyttelsen av borgernes individuelle rettigheter. Man forledes til å tro at EU med dette er verre enn diktaturer.
Har § 93 overhodet noen praktisk betydning for norsk politikk? Svaret er: Sannsynligvis ikke. Det er unektelig makta som rår. I historisk forstand er det bare partiet Høyre som har hatt et reelt forhold til den liberale teorien om rettsbundet politikk. Konstitusjonalismen var i sin tid et snedig forsøk på å holde liv i embedsmannsstaten i forkant av parlamentarismens triumf i 1884. Som kjent tapte Høyre slaget, noe de færreste beklager. Det opprinnelige liberale lovstyret i Norge har i ettertid ligget stein dødt, selv om det er uenighet om hvilke politiske føringer som fortsatt eksisterer. Mest kjent i denne sammenheng er diskusjonene mellom historiker Jens Arup Seip og Francis Sejersted i spørsmålet om det urgamle styresettet fortsatt representerer et slags "usynlig overhus" i norsk politikk. Disse debattene ble etterhvert gjengangere, både i det offentlige ordskiftet så vel som i den juridiske pensumslitteraturen.
Den realpolitiske analytikeren Jens Arup Seip vant striden, om enn med tidvis imponerende motstand fra sin rettsteoretiske motpart. Uten Sejersteds deltakelse ville det ikke blitt noen interessant debatt. Som kjent har Norge siden parlamentarismens gjennombrudd vært styrt av regjeringer utgått av og konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget. Grunnloven har liten praktisk betydning for utøvende politikk. Det er bare når spørsmålet om norsk EU-medlemskap dukker opp at mumien på nytt begynner å røre på seg.
Hvilken betydning § 93 har for framtiden vil vi først få vite dersom folket i en framtidig EU-folkeavstemning skulle si ja til medlemskap. Først da får vite om levningen evner i bite fra seg. Sannsynligvis gjør den ikke det, av flere grunner. Den viktigste årsaken er at vi i Norge har en rettsrealistisk praksis, hvilket betyr at Høyesterett, etter all sannsynlighet, vil skjele til den omkringliggende politiske situasjonen forut for den endelige kjennelse.
Faktum er at ingen har tapt og ingen har vunnet gjennom den siste voteringen i saken. Norsk politisk kultur ville kanskje vært best tjent med at endringsforslaget ble vedtatt. Dette ville skapt mer entydige spilleregler, noe som ville begrenset spektakulære grunnlovsfortolkninger på et senere tidspunkt. Da ville paragrafen i større grad ha signalisert at den som vinner folkeviljen, også vinner politikken. Gjeldende ordning signaliserer imidlertid tvetydighet: Taper Nei-siden folkeviljen, skal den angivelig, gjennom politisering av § 93, likevel vinne politikken. Større sprik mellom mål og midler i norsk samfunnsdebatt lar seg vanskelig påvise.
Det å konkludere med at det ikke blir lettere å melde Norge inn i EU er korrekt, men resonnementet overser viktige aspekter ved saken. Ingen motstandere av norsk EU-medlemsskap bør ta det for gitt at § 93 vil kunne utnyttes politisk i deres favør, dersom Nei-siden hypotetisk sett taper en folkeavstemning om EU en gang i framtiden. Det som er sikkert er at det ville gavne Nei-folkets selvbilde - som talspersoner for grasrota, distriktene og som bærere av de rent folkelige hensyn i politikken, dersom man i denne saken hadde valgt å handle i samsvar med det norske samfunnets demokratiske fellesverdier.
Det nedstemte forslaget om å endre § 93 tilbake til den opprinnelige sperren på 2/3, viser vilje til å utvikle et mer forutsigbart regelverk med tanke på en fremtidig folkeavstemning. Gråsonene ville bli færre. Forutsigbarheten ville øke. Konsensus om de framtidige spillereglene i denne sammenheng ville på mange måter være en fordel. Skapes det større ryddighet mellom partene på dette området, åpnes det for en situasjon der ulike synspunkter i Europapolitikken kan brynes mot hverandre på en mindre rigid måte enn hittil.
Stortinget har på nytt valgt å blokkere for et slikt forlik. Nordmenn må fortsatt leve med en situasjon der et mindretall av våre parlamentarikere i dette spørsmål anser det nødvendig at folket må beskyttes mot seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar