Økende press mot Human Rights Service

I dagens Norge trenger man ikke være nærsynt, islamofob serviceleverandør av såkalte menneskerettslige tjenster med ensidig innretting mot unge jenter fra den islamske verden, for å se lyset. Undertrykkende mannskulturer er undertrykkende mannskulturer, uavhengig av hvor i verden de finnes eller hvilken øvrig kulturbakgrunn de inngår i. Ytterligere adjektiver blir overflødig. Dette dreier seg på mange måter om hvem som kan kaste den første stein. For hvilken religion eller sekulærkultur på denne klode, i en historisk kontekst, er fullstendig fritatt for patriarkalske strukturer?

Human Rights Service (HRS) har likevel dristet seg til å kaste denne første steinen, til tross for at hovmod står for fall. Tenketanken inntar den mest bekvemme posisjon som finnes ved å utelukke brysomme kulturelle nyanser som fundament for sin virksomhet. Kritiske røster i det politiske miljø og akademia påpeker tendensen til rene kampanjer rettet mot islam og muslimer i Norge. For her eksisterer knapt adekvate perspektiver. Her finnes kun virksomhet. Idealistisk og pent. På papiret. Imidlertid hjelpes ikke unge innvandrerkvinner. Tvert om utnyttes unge innvandrerjenter som redskap til gavn for mer spektakulære formål; agitasjon mot innvandring, asylpolitikk og islam. Human Rights Service, som freidig presenterer seg selv som som flerkulturell og uavhengig tenketank, fallbyr i stedet sine ideologiske konstruksjoner på meningsmarkedet, lekkert servert bak en pen fasade. Og mange har latt seg dupere.

Spørsmålet er om mye av HRSs generelle virksomhet i siste instans dreier om å drive politiske tjenester for samfunnets høyrepopulistiske ytterfløy. Human Rights Service er angivelig en del av en internasjonal stiftelse, hvilket forandrer lite ved situasjonen. Ideologiske konstruksjoner blir ikke mindre tvilsomme av den grunn. Her ligger noe av svakheten ved det amerikanskinspirerte public servicekonseptet; masse ytre design assistert av et mindre imponerende innhold. Aktørene bak HRS har åpenbart lykkes i å skape et image av servicebyrået som en ordinær ikke-statlig organisasjon. Hvilket i seg selv burde være en tankevekker. Slike bobler vil før eller siden være dømt til å sprekke. Men noe tidspunkt lar seg ikke fastsette.

Mye har vært skrevet av kritikk og skepsis overfor Human Rights Service gjennom årenes løp. Samfunnsdebattant Shabana Rehman Gaarder advarte mot Hege Storhaugs metoder i 2009 og advarer eventuelle framtidige kilder mot å la seg bli brukt ukritisk av Storhaugs framgangsmåte. HRS opererer på samme måte som sektledere gjør overfor unge mennesker, hevdet Rehman til Dagbladet. Men det er Storhaugs årelange jakting på traumatiserte kilder og tvilsom behandling av disse, som opprører standupkomikeren og Aftenpostenspaltisten sterkest.

Også den somaliske forfatteren Amal Aden har kritisert arbeids-metodene til Human Rights Service (HRS) og deres profilerte ledere Hege Storhaug og Rita Karlsen. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i slutten av 2009 oppdrag å vurdere kritikken mot HRS. Rapporten inneholder en juridisk vurdering av lovlighet og etikk ved HRS’ lydopptak av møter med Aden. Vurderingen er gjort av Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og professor Henning Jakhelln ved juridisk fakultet i Oslo. De konkluderer med at lydopptaket er uakseptabelt.

Til tross for dette fortsetter norske myndigheter å utbetale nærmere fjorten millioner kroner årlig av felleskapets midler til virksomheten. I løpet av våren presenteres revidert nasjonalbudsjett, trolig i første halvdel av mai. Da byr det seg en unik anledning til å evaluere konsekvenser av økende kritikk mot HRS. Konklusjonen Sigbjørn Johnsen trekker bør samsvare med innvendinger statlige organer reiser overfor virksomheten generelt og metodene til Human Rights Service spesielt. Johnsen bør overveie å snu kortene i denne budsjettposten for deretter å fordele de frigjorte midlene på nytt.

Om ytringsfrihet og andre friheter

Respekten for ytringsfrihet er gjennomgripende for vår livsform. Men hvor går grensen for hva norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av trusler og systematisk trakassering? I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er utfordringen hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende.

Enkelte røster i debatten om karikaturtegninger og ytringsfrihet mer enn antyder at muslimer i dagens Norge i stadig større grad er ofre for vår tids nye antisemittisme. Slike påstander er sterkt preget av indignasjon og har lite med virkeligheten å gjøre. Enkelte ser angivelig en rød tråd mellom enkelte muslimers sårede religiøse følelser i kjølvannet av norsk karikaturdebatt og jødenes situasjon i 1930- og 40 årenens konsentrasjonsleire. Empirisk grunnlag for å trekke slike paralleller lar seg vanskelig påvise. Det er et hav av forskjell mellom tendenser til verbal trakassering av muslimer i dagens kontekst og de politiske prosesser som ledet til Holocaust.

Slagsiden ved dagens samfunnsdebatt er at den på mange måter utvider den sterkestes rett til å stigmatisere minoritetsbefolkningen. Situasjonen er allerede slik at verbal trakassering av norske livssynsminoriteter tilsynelatende oppfattes som stuerent. I stedet for å være et redskap for verbal kritikk av andres ytringer, basert på utveksling av argumentasjon mellom likeverdige, forsøkes ytringsfriheten utvidet til å omfatte retten til å skade andre. Man skal være eksistensielt naiv og historieløs i forhold til høyrepopulistiske bevegelsers maktstrategier, hvis man aksepterer en slik linje i sin ytterste konsekvens. Slik enkelte later til å gjøre ved å gjemme seg bak ytringsfrihet som om denne var samfunnets eneste verdi.

Skulle ytringsfrihet være synonymt med den sterkestes rett helt uten begrensninger? I så fall risikerer man å forlate fundamentet for vestlig kulturforståelse. Frihet innenfor rammen av menneskerettighetsparadigmet er vesensforskjellig fra frihet slik den utbasuneres av ideologer på ytterfløyene. Menneskerettighetskonvensjonene definerer frihet på ulike måter, men først og fremst dreier den europeiske idetradisjonen seg om det lille menneskets vern mot en allmektig stat. Eller sagt på en annen måte: Den dreier seg om minoriteters vern mot frykt fra stor-samfunnets side; "freedom from fear". Glemmer vi dette aspektet, åpnes det for debatter der innvandringsfientlige ekstremister setter agendaen og bruker de øvrige aktører som gisler for å tvinge igjennom sine mål.

Dette skal ikke oppfattes som et krav om generell innsnevring av ytringer. Respekten for ytringsfrihet er fundamentalt gjennomgripende for vår livsform. Aller viktigst er ytringsfriheten når det gjelder å sprenge samfunnsskapte tabuer, og flytte grenser for vedtatte kollektive sannheter eller erstatte fortielse med kritisk innsyn. Slikt er innlysende. Min oppfattning er krystallklar. Ytringsfriheten må også gjelde kunstnere som Kurt Westergaard og Lars Vilks. Om ekstremister setter pris på folks hoder, planlegger attaker og truer er risikoen stor for at kunstnere, forfattere, journalister, politikere og manga andre begynner å utøve ulike former for selvsensur. Da får vi et stillere samfunn, der færre våger ta opp kontroversielle spørsmål og si sin mening.

Vi kan ha ulike uppfattninger om saker som er viktige for oss, og det inngår i ytringsfriheten å kritisere, også i harde ordelag. Grunnspørsmålet gjelder retten til å ytre seg, og den retten må også gjelde tvilsomme projeksjoner som til forveksling ligner geniune frihetsuttrykk. Bør det ikke samtidig gå en grense for hvor mye norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av aggresjon uten at andre krefter i samfunnet viser at de bryr seg?

Påfallende trekk ved dagens debattklima er tendensen til sammenblanding av samfunnskritiske ytringer rettet mot makthavere på den ene siden og generell tilbøyelighet til å fokusere på menneskelig svakhet i sin alminnelighet. Hvilken politisk agenda som ligger bak denne nye trenden er uvisst. Langt mer sikkert er det at konsekvensen av slik sammenblanding hemmer vår evne til å skille mellom kritiske ytringer og rent infantile affektutspill. På dette punkt går det en klar skillelinje mellom dagens nyfrelste karikaturaktivister og tidligere antitotalitære frihetsforkjempere som f eks den russiske Andrej Sakharov eller den tsjekkiske Vaclav Havel. Representantene for vår tids pseudokamp for frihet inspireres på en åpenbar måte av lysten til å skade andre. Eller kanskje er det forrakt for svakhet, det egentlig handler om?

Faktum er at eventuell misbruk av ytringsfrihet - der utøveren utvetydig søker å trakassere, best møtes med kritisk argumentasjon framfor forbud og justis. Utfordringen i den offentlige debatt ligger i stedet å påvise at keiseren i slike sammenheng mangler klær. I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er spørsmålet hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende. Frykten hos de berørte er reell nok. Mobilisering av det sivile samfunn vil være det mest nærliggende virkemiddel i denne sammenheng. Aksjoner mot jødehat og støttekomiteer for muslimer kan være veier å gå, slik enkelte forslår. Men viktigst av alt er det at muslimer selv gjenerobrer definisjonsmakten over karikaturene ved å definere dem som irrelevante for islam. Perspektivet for debatten bør med andre ord rettes der det egentlig hører hjemme.