Om ytringsfrihet og andre friheter

Respekten for ytringsfrihet er gjennomgripende for vår livsform. Men hvor går grensen for hva norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av trusler og systematisk trakassering? I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er utfordringen hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende.

Enkelte røster i debatten om karikaturtegninger og ytringsfrihet mer enn antyder at muslimer i dagens Norge i stadig større grad er ofre for vår tids nye antisemittisme. Slike påstander er sterkt preget av indignasjon og har lite med virkeligheten å gjøre. Enkelte ser angivelig en rød tråd mellom enkelte muslimers sårede religiøse følelser i kjølvannet av norsk karikaturdebatt og jødenes situasjon i 1930- og 40 årenens konsentrasjonsleire. Empirisk grunnlag for å trekke slike paralleller lar seg vanskelig påvise. Det er et hav av forskjell mellom tendenser til verbal trakassering av muslimer i dagens kontekst og de politiske prosesser som ledet til Holocaust.

Slagsiden ved dagens samfunnsdebatt er at den på mange måter utvider den sterkestes rett til å stigmatisere minoritetsbefolkningen. Situasjonen er allerede slik at verbal trakassering av norske livssynsminoriteter tilsynelatende oppfattes som stuerent. I stedet for å være et redskap for verbal kritikk av andres ytringer, basert på utveksling av argumentasjon mellom likeverdige, forsøkes ytringsfriheten utvidet til å omfatte retten til å skade andre. Man skal være eksistensielt naiv og historieløs i forhold til høyrepopulistiske bevegelsers maktstrategier, hvis man aksepterer en slik linje i sin ytterste konsekvens. Slik enkelte later til å gjøre ved å gjemme seg bak ytringsfrihet som om denne var samfunnets eneste verdi.

Skulle ytringsfrihet være synonymt med den sterkestes rett helt uten begrensninger? I så fall risikerer man å forlate fundamentet for vestlig kulturforståelse. Frihet innenfor rammen av menneskerettighetsparadigmet er vesensforskjellig fra frihet slik den utbasuneres av ideologer på ytterfløyene. Menneskerettighetskonvensjonene definerer frihet på ulike måter, men først og fremst dreier den europeiske idetradisjonen seg om det lille menneskets vern mot en allmektig stat. Eller sagt på en annen måte: Den dreier seg om minoriteters vern mot frykt fra stor-samfunnets side; "freedom from fear". Glemmer vi dette aspektet, åpnes det for debatter der innvandringsfientlige ekstremister setter agendaen og bruker de øvrige aktører som gisler for å tvinge igjennom sine mål.

Dette skal ikke oppfattes som et krav om generell innsnevring av ytringer. Respekten for ytringsfrihet er fundamentalt gjennomgripende for vår livsform. Aller viktigst er ytringsfriheten når det gjelder å sprenge samfunnsskapte tabuer, og flytte grenser for vedtatte kollektive sannheter eller erstatte fortielse med kritisk innsyn. Slikt er innlysende. Min oppfattning er krystallklar. Ytringsfriheten må også gjelde kunstnere som Kurt Westergaard og Lars Vilks. Om ekstremister setter pris på folks hoder, planlegger attaker og truer er risikoen stor for at kunstnere, forfattere, journalister, politikere og manga andre begynner å utøve ulike former for selvsensur. Da får vi et stillere samfunn, der færre våger ta opp kontroversielle spørsmål og si sin mening.

Vi kan ha ulike uppfattninger om saker som er viktige for oss, og det inngår i ytringsfriheten å kritisere, også i harde ordelag. Grunnspørsmålet gjelder retten til å ytre seg, og den retten må også gjelde tvilsomme projeksjoner som til forveksling ligner geniune frihetsuttrykk. Bør det ikke samtidig gå en grense for hvor mye norske livssynsminoriteter skal måtte akseptere av aggresjon uten at andre krefter i samfunnet viser at de bryr seg?

Påfallende trekk ved dagens debattklima er tendensen til sammenblanding av samfunnskritiske ytringer rettet mot makthavere på den ene siden og generell tilbøyelighet til å fokusere på menneskelig svakhet i sin alminnelighet. Hvilken politisk agenda som ligger bak denne nye trenden er uvisst. Langt mer sikkert er det at konsekvensen av slik sammenblanding hemmer vår evne til å skille mellom kritiske ytringer og rent infantile affektutspill. På dette punkt går det en klar skillelinje mellom dagens nyfrelste karikaturaktivister og tidligere antitotalitære frihetsforkjempere som f eks den russiske Andrej Sakharov eller den tsjekkiske Vaclav Havel. Representantene for vår tids pseudokamp for frihet inspireres på en åpenbar måte av lysten til å skade andre. Eller kanskje er det forrakt for svakhet, det egentlig handler om?

Faktum er at eventuell misbruk av ytringsfrihet - der utøveren utvetydig søker å trakassere, best møtes med kritisk argumentasjon framfor forbud og justis. Utfordringen i den offentlige debatt ligger i stedet å påvise at keiseren i slike sammenheng mangler klær. I en tid der blasfemiparagrafen ikke lenger eksisterer, er spørsmålet hvordan livssynsminoriteter i Norge best beskyttes mot ubehagelige situasjoner kjennetegnet av at truselnivået fra omgivelsene oppleves som økende. Frykten hos de berørte er reell nok. Mobilisering av det sivile samfunn vil være det mest nærliggende virkemiddel i denne sammenheng. Aksjoner mot jødehat og støttekomiteer for muslimer kan være veier å gå, slik enkelte forslår. Men viktigst av alt er det at muslimer selv gjenerobrer definisjonsmakten over karikaturene ved å definere dem som irrelevante for islam. Perspektivet for debatten bør med andre ord rettes der det egentlig hører hjemme.