Økende press mot Human Rights Service

I dagens Norge trenger man ikke være nærsynt, islamofob serviceleverandør av såkalte menneskerettslige tjenster med ensidig innretting mot unge jenter fra den islamske verden, for å se lyset. Undertrykkende mannskulturer er undertrykkende mannskulturer, uavhengig av hvor i verden de finnes eller hvilken øvrig kulturbakgrunn de inngår i. Ytterligere adjektiver blir overflødig. Dette dreier seg på mange måter om hvem som kan kaste den første stein. For hvilken religion eller sekulærkultur på denne klode, i en historisk kontekst, er fullstendig fritatt for patriarkalske strukturer?

Human Rights Service (HRS) har likevel dristet seg til å kaste denne første steinen, til tross for at hovmod står for fall. Tenketanken inntar den mest bekvemme posisjon som finnes ved å utelukke brysomme kulturelle nyanser som fundament for sin virksomhet. Kritiske røster i det politiske miljø og akademia påpeker tendensen til rene kampanjer rettet mot islam og muslimer i Norge. For her eksisterer knapt adekvate perspektiver. Her finnes kun virksomhet. Idealistisk og pent. På papiret. Imidlertid hjelpes ikke unge innvandrerkvinner. Tvert om utnyttes unge innvandrerjenter som redskap til gavn for mer spektakulære formål; agitasjon mot innvandring, asylpolitikk og islam. Human Rights Service, som freidig presenterer seg selv som som flerkulturell og uavhengig tenketank, fallbyr i stedet sine ideologiske konstruksjoner på meningsmarkedet, lekkert servert bak en pen fasade. Og mange har latt seg dupere.

Spørsmålet er om mye av HRSs generelle virksomhet i siste instans dreier om å drive politiske tjenester for samfunnets høyrepopulistiske ytterfløy. Human Rights Service er angivelig en del av en internasjonal stiftelse, hvilket forandrer lite ved situasjonen. Ideologiske konstruksjoner blir ikke mindre tvilsomme av den grunn. Her ligger noe av svakheten ved det amerikanskinspirerte public servicekonseptet; masse ytre design assistert av et mindre imponerende innhold. Aktørene bak HRS har åpenbart lykkes i å skape et image av servicebyrået som en ordinær ikke-statlig organisasjon. Hvilket i seg selv burde være en tankevekker. Slike bobler vil før eller siden være dømt til å sprekke. Men noe tidspunkt lar seg ikke fastsette.

Mye har vært skrevet av kritikk og skepsis overfor Human Rights Service gjennom årenes løp. Samfunnsdebattant Shabana Rehman Gaarder advarte mot Hege Storhaugs metoder i 2009 og advarer eventuelle framtidige kilder mot å la seg bli brukt ukritisk av Storhaugs framgangsmåte. HRS opererer på samme måte som sektledere gjør overfor unge mennesker, hevdet Rehman til Dagbladet. Men det er Storhaugs årelange jakting på traumatiserte kilder og tvilsom behandling av disse, som opprører standupkomikeren og Aftenpostenspaltisten sterkest.

Også den somaliske forfatteren Amal Aden har kritisert arbeids-metodene til Human Rights Service (HRS) og deres profilerte ledere Hege Storhaug og Rita Karlsen. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i slutten av 2009 oppdrag å vurdere kritikken mot HRS. Rapporten inneholder en juridisk vurdering av lovlighet og etikk ved HRS’ lydopptak av møter med Aden. Vurderingen er gjort av Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og professor Henning Jakhelln ved juridisk fakultet i Oslo. De konkluderer med at lydopptaket er uakseptabelt.

Til tross for dette fortsetter norske myndigheter å utbetale nærmere fjorten millioner kroner årlig av felleskapets midler til virksomheten. I løpet av våren presenteres revidert nasjonalbudsjett, trolig i første halvdel av mai. Da byr det seg en unik anledning til å evaluere konsekvenser av økende kritikk mot HRS. Konklusjonen Sigbjørn Johnsen trekker bør samsvare med innvendinger statlige organer reiser overfor virksomheten generelt og metodene til Human Rights Service spesielt. Johnsen bør overveie å snu kortene i denne budsjettposten for deretter å fordele de frigjorte midlene på nytt.