Erdogans reformer mangler troverdighet

Den tyrkiske forleggeren, skribenten og aktivisten Ragip Zarakolu ble i oktober i fjor fengslet og anklaget for å ha tilknytning til terrorisme. På bagrunn av kildene til ytringsfrihetsorganisasjonen PEN International har Zarakolu ikke gjort annet enn å bruke sitt engasjement for ytringsfrihet i sitt iherdige arbeide for å bryte politiske tabuer i hjemlandet. Disse tabuene er knyttet til Tyrkias konsekvente uvilje mot å forholde seg til overgrep på minoritetene blant egne samfunnsborgere. Ragip Zarakolu har mer eller mindre permanent utfordret de varierende grenser for ytringsfrihet i sitt hjemland, fra han første gang ble fengslet i 1971, mistenkt for å pleie «hemmelig kontakt med Amnesty International». Denne gangen er han tatt, for angivelig å ha forbindelser med kurdiske separatister. Det finnes ikke bevis for annet enn at han har deltatt i helt lovlig politisk virksomhet. «Bevismaterialet», bøker og avisartikler beslaglagt i hans hjem, er alminnelig offentlig tilgjengelige papirer.

Tyrkias evne til å føre en åpen diskusjon om løsninger på kurderproblemet, om etniske minoriteters rettigheter såvel som omfattende overgrep mot armenske kristne tidligere i historien, er ikke imponerende. Dette til tross for de mange relativt lovende offisielle proklamasjoner da det regjerende AK-partiet kom til makten i Tyrkia for snart 10 år siden. Talspersoner for det internasjonale menneskerettighetsmiljøet frykter tvert i mot omfattende tilbakeslag for politiske reformer. Katherine Holle, amerikansk aktivist og fotograf og som er gift med Ragip Zarakolu, gir følgende bilde på menneskerettighets- situasjonen i dagens Tyrkia: «I 2002 var dagens statsminister Erdogan under politisk tiltale i landet, anklaget for brudd på Tyrkias sekulære prinsipper. Den gang stod Zarakolu i fremste rekke i forsvaret for Erdogans rett til ytringsfrihet. Etter parlamentsvalget i 2002 seiret Erdogans parti og rettsapparatet frikjente ham for anklagene i månedene som fulgte. I dagens Tyrkia har den nåværende statsministeren gitt svar på den tidligere solidaritetshandlingen fra den tyrkiske forleggerens side, ved å fengsle ham.»

Ragip Zarakolus situasjon er selve lakmustesten på hvor landet befinner seg i forhold til grunnleggende verdier som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Zarakolus' skjebne er bare toppen av isfjellet. Det kan dokumenteres at Tyrkia, sammen med Kina, havner øverst på statistikken internasjonalt når det gjelder arrestasjon og fengsling av forfattere, forleggere og journalister. Disse enkeltindividene fengsles ikke fordi de er forfattere eller fordi de tilhører en bestemt etnisitet. Personene arresteres utelukkende fordi de bruker ytringsfriheten til å fremme samfunnsperspektiver som faller det tyrkiske statsapparatet tungt for brystet. De som hevder at kemalismen er politisk død tar trolig feil. Tvert i mot har denne ideologiens repressive funksjoner, med opphav i Atatürks 'deep state', overlevd de fleste reformforsøk hittil. Det er først og fremst på fasaden at landet oppfattes som mindre brutalt enn tidligere.

Tyrkia har uten tvil gjennomlevd en rekke imponerende endringer i løpet av de senere år. Dette gjelder først og fremst på det økonomiske og- næringspolitiske området. Denne dynamiske utviklingen står i sterk kontrast til arbeidet med å skape en ny grunnlov. Det er påfallende at representanter for Tyrkias store etniske minoriteter, først og fremst kurderne, til nå ikke er invitert inn i den konstitusjonelle debatten, hvilket er beklagelig.

Det er langt fra usannsynlig at Tyrkia de nærmeste årene på en eller annen måte vil tvinges til å foreta et oppbrudd med deler av sin historiske fortid, dersom reformprosessen skal komme ut av dødvannet. Alternativet er tilbakevending til en klassisk autoritær stat. Et avgjørende steg vil være å begynne å implementere rekken av politiske reformer som står i kø for iverksettelse. Spørsmålet er om en slik prosess er mulig å gjennomføre uten å komme i konflikt med den spesielle politiske rollen til landets mektige militærapparat. Få stater i verden har en slik maktfordeling, og samtidig påberoper seg å være et moderne, representativt styresett. Innenfor vestlige demokratier spiller det militæret ingen direkte rolle i det politiske system. Tvert i mot: Et demokrati forutsetter lojalitet fra militærapparatets side overfor de øvrige statsinstitusjonene, ikke omvendt. Uten endringer på dette punkt, vil Tyrkia forbli et demokrati snudd på hodet. Det er dessverre lite som tilsier at den rådende situasjonen vil opphøre uten påtrykk fra det internasjonale samfunn. Først når kurderproblemet diskuteres på alle nivåer i det tyrkiske samfunn og i full åpenhet, blir vi vitne til reformer som på en troverdig måte snur situasjonen til det bedre.